Moss Historielag

Strandsitteren artikler

Spanskesyken

Detaljer
Kategori: Strandsitteren artikler
Publisert 05. mars 2023

«Den gode, gamle influenza» ( Spanskesyken)
Av : Christina Stylegar Torjussen

Moss, 20 november 1918: En kvinne sitter alene igjen med en barneflokk. Familien er uten forsørger. Mannen hennes var død av spanskesyken. I Moss Socialdemokrat ble leserne oppfordret til å komme med økonomiske bidrag. Under artikkelen var det en oversikt over hvem som allerede hadde bidratt og hvor store beløp som var gitt. Uka før trykte avisen en oppfordring om å bidra med sykepleier hjelp i Rygge. Sykdommen hadde begynt å bre seg ut i distriktene. Flere familier lå hjelpeløse i hjemmene sine. Spanskesyken hadde nå virkelig satt sine spor i byen.

Snaue fem måneder tidligere ble det første tilfellet av spanskesyken rapportert i Moss. Sykdommen hadde trolig kommet med jernbanen fra Kristiania og den første konstaterte smittede var 5. juli 1918. Det skal vise seg at moderne transportmidler bidro mye til å spre smitte effektivt. Hurtigruta var blant annet en av transportmidlene som bidro sterkt til smittespredning.

Spanskesyken var en influensaepidemi som rammet store deler av verden i perioden 1918-1920. Man tror at mellom 50 og 100 millioner mennesker døde av pandemien og den blir derfor regnet som den verste influensapandemien i historien. Hvis vi sammenligner dødstallene med de fra Covid-19, hvor ca. 2,5 millioner menneskeliv hadde gått tapt innen våren 2021 og hvor befolkningen i tillegg var femdoblet fra 1918, så kan vi få en idé om hvor inngripende denne pandemien faktisk var. Det er likevel viktig å få med at Covid-19, med god margin, er den verste pandemien siden spanskesyken. 

Sykdommen spredde seg fort og det var hovedsakelig unge mennesker mellom 20 og 40 år som bukket under for sykdommen. I begynnelsen av pandemien fikk man beskjed om å holde seg unna spedbarn og gamle mennesker i frykt for at de var de mest utsatte, men dette skulle altså vise seg ikke å stemme. Dette tror man nå at kan komme av at den eldre garde hadde vært utsatt for tidligere influensaer som hadde ført til dannelsen av antistoffer som bidro i kampen mot spanskesyken. Men det var ikke før på 1930-tallet at man oppdaget virus, så sykdomsforståelsen under pandemien var en annen enn hva vi har i dag. 

Spanskesykens første fase: «Ikke særlig farlig eller langtrukken»

Som nevnt tidligere ble altså den første mossingen konstatert smittet 5. juli 1918. I forkant av dette ble det spekulert i om det kunne finnes smitte i Moss allerede. 3. juli ble det skrevet at sykdommen hadde spredt seg til Kristiania. Det var hyppig jernbanetrafikk mellom byene. Flere skal ha hatt lignende symptomer, som tydet på at smitten hadde kommet til byen vår. Det ble også spekulert i hva sykdommen innebar. Stadsfysikus Bentzen gikk ut i mediene for å avvise ryktene om at dette var en hungerssykdom som ryktene tilsa. Han kunne fortelle at det dreide seg om en infeksjonssykdom, som verken var særlig farlig eller langtrukken. Han fortalte også at sult likevel kunne ha en innvirkning på sykdomsforløpet, da man ville være mindre motstandsdyktige dersom man var underernært. 

Noen dager senere ble sykdommen omtalt som «den gode, gamle influenza» som nå opptrådte under nytt navn i Moss Tilskuer. Dette optimistiske synet skulle likevel ikke holde særlig lenge. Allerede 27. juli kom det kontrabeskjed i avisene som fortalte innbyggerne at man ikke skulle ta så lett på sykdommen som man hadde gjort knappe tre uker i forveien likevel. På dette tidspunktet hadde allerede sykdommen tatt en del liv i byen. Lungebetennelse hadde også vist seg å være influensaens tro følgesvenn og flere hadde dødd av dette også. Legene i Moss sa at dersom man ble smittet av sykdommen så hadde man ingen annen utvei enn å holde sengen så lenge en hadde feber. Gjorde man ikke det var sannsynligheten for å få en påfølgende lungebetennelse stor. 

Den første bølgen avtar
I begynnelsen av august ble det skrevet at man sto overfor en sykdom som ikke kunne kureres med kvakksalveri, men som krevde en kur man enda ikke hadde funnet. Det sto også at sykdommen heldigvis avtok i byen nå, selv om den enda ikke var forsvunnet helt. Sykdommen slo gjerne ned hos familier hvor den tidligere hadde meldt seg. Og det ble rapportert om en ung jente som hadde fått sykdommen på formiddagen og som hadde gått bort samme kveld, bare ti timer senere. I slutten av august sto det i Moss Socialdemokrat at den anerkjente, svenske legen Karl Klinge hadde kommet fram til at spanskesyken skyldtes en mikrobe som var i samme klasse som skarlagensfeber, meslinger og barnelammelse.

I neste nummer av avisen sto det skrevet en lang artikkel med spekulasjoner om hvordan og hvorfor sykdommen hadde oppstått. I artikkelen sto det skrevet at man på 1300-tallet hadde trodd at svartedauden oppstod som en straff fra Gud fordi man hadde funnet opp kruttet. Mange trakk derfor paralleller til verdenskrigen. Det hadde vært flittig bruk av krutt og man funderte derfor på om det kunne ligge noe i tanken om at bruk av krutt kunne være årsaken til pandemien. Det er tydelig at både årsaker til og kurer mot sykdommen var noe man interesserte seg for og ønsket svar på. 

I september var det få tilfeller av sykdommen i Moss og det ble ikke skrevet noe om hvordan den påvirket lokalsamfunnet. Det ble derimot fokusert mye på hvordan den påvirket andre byer som Trondheim, Kristiansand og flere byer i Sverige. 

Optimisme om en kur i den andre bølgen
I oktober kom det en oppfordring fra København om at alle reisende fra Sverige og Norge måtte gå i karantene. De skulle i tillegg stenge skoler, kirker og kinoer i den danske byen. I midten av oktober hadde både en avdelingsingeniør og en postassistent dødd av lungebetennelse etter spanskesyken den samme uken. Denne uken ble kinoene i Moss stengt for å begrense smitte. Nå var det tydelig at smitten var i gang med sin andre bølge i Moss. Også nabobyen Fredrikstad hadde sett seg nødt til å gjøre tiltak på grunn av sykdommen. Der hadde tre forretninger måtte stenge på grunn av sykdom. 

En nesten folketom Dronningensgate. I løpet av oktober ble både skoler og kinoer stengt for å forebygge smitte i byen. Fotograf: ukjent.

Men 23. oktober kunne Moss Socialdemokrat komme med en gladsak til mossingene: Den ungarske professoren Leitner fra universitetet Kolozsvar publiserte sine funn rundt spanskesyken. Han hevdet å ha funnet den hittil ukjente bakterien Diptostreptococcus. Han mente også at den påfølgende lungebetennelsen skyldtes en blodforgiftning man fikk av denne bakterien. 80% av pasientene han hadde behandlet hadde blitt friske og han oppfordret derfor nordmenn om å ta i bruk den samme behandlingen. 

 Håpet fra den optimistiske artikkelen varte dog ikke lenge, for i neste utgave av avisen ble det skrevet at tallet på de smittede i Kristiania hadde tredoblet seg på knappe to uker. Det kom også en oppfordring om å stenge kinoer, sirkus, dansekurs, søndagsskoler og lignende steder. I Moss fortsatte også smitten å spre seg. Det ble skrevet at sykdommen fortsatt herjet i byen og at det ikke var noen endring å spore, men at det heller stadig ble rapportert om nye sykdomstilfeller. I Moss Avis var det en fast spalte med oversikt over hvem som hadde donert og hvilket beløp de hadde donert til avisas arbeid for å hjelpe til med pandemien.

 

Utmerkede forhold for en luftbåren epidemi på Moss øvre torv. Fotograf: ukjent

En anledning til å øve kristendom i praksis
2. november sto det skrevet i Moss Socialdemokrat at det var mange syke og at man trengte hjelp til å pleie dem. «Her er en anledning til at øve Kristendom i praksis!» ble det skrevet til leseren som et argument for å melde seg til tjeneste. Man fikk tilbudet om å hjelpe enten ved å pleie de trengende eller å gi et økonomisk bidrag. Artikkelen ble avsluttet med ordene: «Elsk din neste, du kristensjæl!». I neste utgave av avisen sto det om tre borgerlige kvinner som hadde startet en organisasjon for å hjelpe de trengende. Moss Socialdemokrat fokuserte i denne artikkelen på at, den borgerlige avisen, Moss Tilskuer hadde lagt vekt på at de tre kvinnene var borgerlige og at det var stygt å vinkle en sak om den forferdelige sykdommen om til noe politisk. 

I Moss Socialdemokrat referertes det 9. november til en artikkel som sto i Poltikken (et tidsskrift i København) hvor forfatteren hevdet at det ikke lenger var tvil om at sykdommen hadde likheter med den som herjet i København i 1889-90. I denne artikkelen ble det også drøftet hvor sykdommen hadde hatt sitt utspring. En teori var at den hadde oppstått i Spania, i likhet med pandemien fra 1580. En annen var at den hadde oppstått i det usunne livet i skyttergravene. Forfatteren mente at skylden for at den hadde spredt seg så voldsomt, uavhengig av hvor den hadde oppstått lå hos dem som var ansvarlige for at hygienen i byen var så dårlig, nemlig de fattige. Han refererte dessuten til en episode hvor mennesker som kom fra tette boforhold, imot legenes ønsker, hadde presset seg inn i byens sykehus. Forfatteren hevdet at disse kunne ha fått den pleien de trengte i sine egne hjem og at det var allmennviten at denne type mennesker i høy grad var «sunnhetsfarlige». Vi ser her at skyldspørsmålet var noe som opptok menneskene som levde under pandemien.

13. november meldte statlege Galtung at det hadde vært 1292 tilfeller av influensa, hvor 35 av dem hadde dødd. Han mente også at sykdommen synes å være i tilbakegang nå. I neste utgave av Moss Socialdemokrat skrev legen Johan Scharffenberg at han mente spanskesyken var verre enn influensapandemien i 1890. Dette begrunnet han til dels med underernæring og det høye alkoholkonsumet. Han mente bestemt at flere av de døde hadde overlevd dersom de var avholdsmenn. Han skrev også at publikums skrik etter Cognac som middel kun skyldtes overtro og uvitenhet og at legene som oppfordret til dette som kur hadde liten ære.  I en senere utgave av avisen slo den samme legen hardt ned på ryktene om at flere norske leger hadde funnet en kur mot sykdommen. Scharffenberg mente at man ikke hadde riktig redskap i Norge for at dette skulle være mulig. Han mente også at slike oppslag kun førte til skuffelse blant folket. Med kunnskapen vi har i dag forstår vi at Dr. Scharffenberg hadde flere gode poeng i sine uttalelser. Likevel ble det i samme utgave skrevet at overlege Aaser ved Ullevål sykehus samtidig jobbet iherdig med å finne en kur, men at det ville ta lang tid.  

11. desember sto det liste over alle som hadde dødd av sykdommen i november i Moss Socialdemokrat. I en artikkel i romjulen som omhandlet året som hadde gått i Moss ble de som hadde dødd av spanskesyken omtalt på følgende måte: «Unge, sterke liv er brukket over som korn». Nå hadde bølge nummer to avtatt i Moss og smittetallene var betydelig lavere enn hva de hadde vært tidligere denne høsten. 

Kvakksalveri, mulige kurer og tiltak
Det ble skrevet om flere mulige kurer mot sykdommen i avisene. I juli ble det skrevet at å røyke enebær etter kontortid og la røyken virke gjennom natten skulle ha hatt god effekt på tidligere pandemier og skulle drepe basillen. Professor T. Thunberg kom med en oppfordring om at de syke skulle holde sengen og ikke møte andre uten en spesielt god grunn. De skulle i tillegg holde seg langt unna spedbarn og eldre og man skulle ikke møte syke av høflighet eller vennskapelighet. Det var også viktig å vaske hendene sine ofte. Innbyggerne i Moss fikk beskjed om at smittede måtte holde sengen, få frisk luft og varme, og at den syke generelt måtte holde roen og være tålmodig. 19. oktober ble kinoene i Moss stengt for å stoppe ytterligere smitte. I september ble det snakk om å stenge skolene, men tiltaket ble ikke utført før 23. oktober. Da hadde skolestyret snakket med helserådets formann og bestemt at skolen skulle holde stengt ut uken. Det samme gjaldt for folkeskolen. 30. oktober sto det skrevet en artikkel med fire tiltak fra dr. Haakon Sæthre, som var en lege fra Kristiania: Den syke skulle holde seg hjemme, alle måtte vaske hendene sine før hvert måltid, man skulle skylle munnen sin hver morgen og kveld med enten kokt vann eller munnvann, og man skulle lufte rommet med gjennomtrekk to ganger daglig. 9. november ble det informert om at den halve cognacflasken alle husstander skulle få utdelt som middel mot sykdommen, snart ville bli utdelt. 

Det er også viktig å påpeke sanitetskvinnenes arbeid mot pandemien. De hadde tidligere vært viktige aktører i opprettelsen av tuberkulosestasjoner og i å utbre kunnskap om både tuberkulose og andre folkesykdommer. Også under spanskesykepandemien spilte sanitetskvinnene en viktig rolle. De bidro med å pleie og våke over de syke. De hjalp også sykepleierne med deres arbeid. Av Moss Aktiemøller fikk de et bidrag på kr 1000 for å kunne utføre dette arbeidet. Dette bidraget kan ha kommet av ren medmenneskelighet, men det kan også tenkes at firmaet var bekymret for ikke å ha nok arbeidskraft. I Moss Avis ble det skrevet at det var problemer med å få nok folk til å bidra med hjelp og pleie til de mange som lå syke i hjemmene sine. Sanitetskvinnene organiserte derfor arbeidet med å få denne hjelpen. De skaffet dels frivillige og dels betalende sykepleiere som kom til god nytte. 

Spanskesykens tro følgesvenn
Tallene vi bruker om antall døde av spanskesyken i Moss og Rygge, er tatt direkte fra de offentlige legene i områdene. Det betyr at de kun inneholder tilfeller hvor det har blitt konstatert smitte av en sakkyndig. Det skulle vise seg at lungesykdommer, særlig lungebetennelse, som fulgte spanskesyken var minst like farlig som sykdommen selv. Spanskesyken satt seg i lungene og svekket trolig allmenntilstanden. Dette førte til at man var mer utsatt for andre forkjølelsessykdommer enn influensaen.  Det vil derfor være veldig interessant å se om den økte dødeligheten dette året hadde flere årsaker: både influensaen og de sykdommene som fulgte. Tallene fra distriktslegekontoret viser at det var 52 mennesker i Moss og Rygge som døde av spanskesyken i 1918. Da har man kun regnet med personer som døde av spanskesyken og ikke etter sykdommen lungebetennelse. Men siden vi vet at ettersykdommen kunne være like dødelig som pandemien selv er det relevant å også se på tallene for hvor mange som døde av lungerelaterte sykdommer i den samme perioden. For å kunne se hva som var normale dødstall for området før pandemien, har jeg også sett på dødstallene fra 1914 og 1916 i kirkebøkene for Moss bysogn, Moss landsogn og Rygge. 

Ut ifra denne tabellen så ser vi at det i snitt døde to personer av lungebetennelse i hvert sogn i både 1914 og 1916. Men i 1918 er det totalt 107 som har dødsårsaken lungebetennelse eller spanskesyke. Stadslege i Moss dr. Galtung skrev også eksplisitt at det var fire personer som døde av lungebetennelse i 1918, som ikke hadde hatt spanskesyke i Mossesognene. Det vil derfor være naturlig å trekke fra disse fire dødsfallene i tillegg til to lungebetennelse dødsfall i Rygge, som vi har sett at var snittet der de tidligere årene. Da sitter vi igjen med et tall på 101 spanskesyke relaterte dødsfall i Moss og Rygge i 1918. Dette er omtrent det dobbelte av hva man tidligere har trodd og det er naturlig å tenke at dette er det reelle tallet på spanskesykens ofre i byen vår. 

Historiens verste influensapandemi
5. juli kom den første smittede personen til Moss, trolig via jernbanen fra Kristiania. Sykdommen ble først omtalt som en ufarlig og kortvarig sykdom, men dette synet forandret seg raskt. Vi ser at det ble fokusert både på hvor sykdommen kom fra, mulige kurer og hvem som hadde skyld i den. Vi ser også at det ble innført forskjellige tiltak for å stoppe spredningen, som karantener, nedstenging av skoler og fritidstilbud og at man ble bedt om å isolere seg dersom man var syk. Dette minner veldig om tiltakene vi har blitt så vant fra pandemien i 2020. Men det fantes også tiltak som ikke har holdt tidens tann. Røyking av enebær og gurgling av kokt vann er ikke lenger råd man leser om i avisene. Det er også viktig å påpeke sanitetskvinnenes arbeid mot pandemien, med den pleien og organiseringen de bidro med. Men det kanskje mest interessante funnet finner vi i konsekvensene av spanskesyken. Det viser seg nemlig at dødstallene for pandemien kan ha vært dobbelt så høye som tidligere antatt. Dette er fordi man kun har talt med dødsfall hvor smitten er konstatert av lege og ikke dødsfall som har kommet av følgessykdommen lungebetennelse. Gjør man derimot det, så ser vi at tallet på spanskesykens ofre i Moss og Rygge ikke er 52, men 101 personer.

Litteratur: 

Bli medlem

Bli medlem ved å bruke lenka. 

 

Kopirett © 2024 Moss Historielag. Alle rettigheter reservert. Tilrettelagt av ECN.no.