Strandsitteren artikler

Glimt fra Bjerget gjennom tidene

GLIMT FRA BJERGET GJENNOM TIDENE

av Arnulf Johannessen

Bjerget og Verket er byens eldste og mest sentrale arbeiderstrøk. På mange måter er bydelene to sider av samme sak, hva angår historie, tradisjon og geografi. Mens Verket heldigvis er bra bevart, har en rekke bygninger forsvunnet i Bjerget i løpet av de siste 45 år. Min tilknytning til Bjerget er kort fortalt den at mine besteforeldre Karoline og Olaf Johannessen kjøpte det nå sanerte Bjerget 11 i 1941. Men slektsrøttene i området går lenger tilbake, til jernverkets tid.

 "Jacobstranga", eller Søndre Bjergstrede som er gatestumpens rette navn, minnet mye om bebyggelsen i "Snipetorp" i Skien eller et «smau» i Bergen. "Jacobstranga" førte opp fra "Konggata" og til "Bærja". Leiegårdene "Tier'n" og "Tolvær'n" dannet byens mest særpregede gatesmug. "Jacobstranga" hadde navn etter den danske kjøpmann J. Jacobsen som bodde i "Tolvær'n". "Tolvær'n" hadde ikke alltid vært den nedslitte leiegården mange husker den som. I tillegg til å være høker Jacobsens ganske fornemme bolig, var den lokale for hans høkeri og finere vinutsalg. Bygningene som dannet "Jacobstranga" ble revet i slutten av 1950-årene. Det var begyn- nelsen på slutten for den gamle "Konggata" og store deler av "Bærja". For enden av "Jacobs- tranga" lå enda en gammel bygning, "Smia", revet for om lag tjuefem år siden.

Kullebunden var Bjergets opprinnelige navn.
Det ble brent trekull til jernverket der. Det høyeste punktet mot nord kalles fremdeles for «Kølabånn», et navn vel verdt å bevare! En av byens fremste borgere på 1800-tallet, grosserer David Chrystie senior, eide en rekke eien- dommer i Moss og på Jeløy. Omkring 1816 kjøpte David Chrystie Nordre og Mellom Kullebunden. Han leide etter hvert bort grunnen til boligtomter. Årlig leiesum var en speciedaler (4-5 kr) pr. tomt. Chrystie bodde i det flotte huset "Kong Carl" i Henrik Gerners gate. Det eldste bevarte huset i Bjerget er angivelig Bjerget 1. Bjerget 1, 2, 3 og 7 ble bygd i årene 1822-25. Etter at de første bygningene kom, skjøt det hele fart og i løpet av 25 år lå det tett med hus i Bjerget. Nøyaktige reguleringer dannet ikke grunnlaget for utbyggingen i Bjerget. Nødvendigheter blandet med tilfel- digheter er mer betegnende for de gateløp og den bygningsmasse som oppsto. Som min far sa om husenes plasseringer og den ditto ofte ulogiske nummereringen: Det ser ut som om noen har slengt husene utover fjellknattene! De rotete gateløpene i Bjerget er fascinerende og står i sterk kontrast til de velregulerte 1890-talls gatene på Søndre Bjerg.

"Bærja" er sammen med Verket det boområdet som alltid har hatt sterkest tilknyt- ning til virksomheten i og rundt Mossefossen. De fleste bygningene på Nordre Bjerg var opp- rinnelig boliger for arbeiderne som var syssel- satte ved kverner, møller og sager i Fossen, og deres familier. Senere hadde mange av "Bærjas" beboere sitt arbeid på "Cellulosen". "Sørlandssjarm i kronglete omgivelser", skrev ukebladet "Aktuell" om "Bærja" i 1959. Hvorfor "Aktuell" fant veien til Bjerget, skal vi komme tilbake til. Men bydelen har altså gjennomgått store forandringer siden den gang. I tillegg til "Jacobstranga" er praktisk talt alle bygninger i Bjergets midtparti historie. "Vi kan ikke ta vare på alt", var en gjenganger blant byens politikere og på lokalpressens lederplass under den verste saneringsepoken på 1980-tallet. Nei, men noe, kanskje?

"Grønn var min barndoms dal", slik er tittelen på en roman. Grønn var også barndommens hage i Bjerget 11. Fram til jeg var ni år, var jeg ofte på besøk hos min tante Gunvor Johannessen. Tante Gunvor snakket "pent". Hun bodde i Bjerget og så visst ikke i "Bærja"! Bjerget 11 var bygget i 1820-åra. Det var stor stas å være hos min tante. Særlig spennende var det å kunne stjele seg til å gå ned "Den bortre bakken", Nordre Bjergstrede, og til Mossefossen, den gang en ordentlig foss med fine,gamle møller. Møllene i Fossen ble meningsløst revet i 1968. Samme året ble Bjerget 11 revet. I ettertid framstår saneringen av den velholdte, gamle eiendommen som meningsløs. Som en av "Bærjas" beboere har sagt det: Det fineste huset ble revet først! Og Bjerget 11 var en virkelig idyll, med frukthage og uthus. Til uthuset hørte en utedo med verdens største binge, skjul, stallplass og høytrev, spennende saker for en niåring!

Enda finnes det interessante detaljer i "Bærja". På toppen mot syd ligger tuftene etter byens gamle brannvakt med en saluttkanon støpt på Moss jernverk. Selve brannvaktsbygningen ble selvsagt revet rundt 1957, til store protester! Det fortelles at siste gang brannkanonen ble avfyrt, var den så kraftig ladet at glassrutene i flere hus i nærheten singlet. Hva med å gjenreise brannvakts-bygningen? Det finnes flere bilder av den, og det burde egentlig være en lett oppgave. En annen bevart detalj i Bjerget, er det trange smuget mellom Bjerget 6 og 15. Her må en være forsiktig hvis en ikke ønsker stygge lakkriper på bilskjermen! Et fint, lite smug danner også Bjerget 1 og uthuset på andre siden av veien. Den detaljen vil i velkjent stil dessverre snart forsvinne.

Den kanskje mest meningsløse rivingen, var saneringen av Bjerget 7, brannvokterens hus. Huset var et meget godt eksempel på byggeskikken i Bjerget og var en vesentlig del av den gamle brannvaktas historie og miljø. Huset ble aldri utsatt for betydelige moderniseringer og forandringer, slik tilfellet er med de fleste gjenværende bygningene i Bjerget. Bjerget 7 ble bygget i 1822 av Jens Pedersen. Eien- dommen ble overtatt av vekter Johan Christensen, som var brannvakt i "Bærja". Forfatter av "Gamle arbeiderboliger i Østfold", Harald Hultengreen, fant bygningen såpass interessant at han omtaler den i boka. Han gir uttrykk for at huset er det mest urørte i Bjerget og at det derfor bør bevares for ettertiden. Slikt er selvfølgelig for mye å håpe på i Moss. Det eneste synlige minnet etter Bjerget 7 er veiviseren som fremdeles "påstår" at huset står!

 Bjerget 7 var i sin tid hjemmet til "Bærjas" egen "prinsesse", selv om akkurat det kanskje burde ha vært "Slottet" ved "Kølabånn"! Nåja, ordentlig slott og prinsesse er det dog ikke snakk om. Men i 1959 ble Jorunn Kristiansen "Frøken Norge". Hun var den første norske jenta som hevdet seg i "Miss Universe"-finalen, der hun kom på 2. plass. Samme år giftet hun seg i Moss kirke med den amerikanske filmstjernen Barry Coe. Da Jorunn kom til Moss med sin filmstjerne, rådet den reneste unntaks tilstand i "Bærja". Store folkemengder stilte seg opp utenfor Bjerget 7 for å hylle bydelens store datter. Blant tilskuerne var journalister og fotografer fra "Det Nye", "NÅ" og "Aktuell". I tillegg var både riks- og lokalavisenes utsendte på plass. Da Jorunn og Barry giftet seg i Moss kirke, var 5000 mennesker på plass foran kirken, inkludert alt som kunne krype og gå i "Bærja".

Jorunn Kristiansen

De fleste gårdene i Bjerget, enten de er borte eller fortsatt eksisterer, har hatt sine egne navn og historier. "Slottet", "Ugreiegården", "Smia" og "Hybel'n" er eksempler på navn som forteller om folkehumor. Kristenlivet hadde også sin bastion i Bjerget. Bjergets bedehus var en naturlig del av "bærjamiljøet", selv om neppe alle i det gamle arbeiderstrøket kunne betraktes som gudfryktige! I om lag 50 år drev Christian Aas søndagsskole i bedehuset. Bedehuset sto fint på det midtre fjellpartiet i Bjerget. Slik jeg husker bygningen, hadde den fått et kjedelig "fattigmannspanel", men huset hadde originalvinduer og fin fasong. Ifølge informerte kilder ønsket Bjerget vel å overta bedehuset som velhus, en flott idé! Men, "Thorneløkka saneringskompani" hadde andre planer. I 1990-årene led bedehuset den samme skjebne som svært mange andre bygninger i "Bærja" har gjort.

Frank Berg sier i "Byoriginaler og andre kjentfolk" at intet annet sted i Moss enn i "Bærja", var det mer "kjentfolk". At kallenavn i og for seg er en del av småbykulturen, er det ingen tvil om. Det har vært hevdet at kallenavnene sjelden har vært ondskapsfullt ment. Det er en sannhet med modifikasjoner! Noen kallenavn er helt forkastelige, andre igjen er harmløse. Vi skal nevne noen navn som er knyttet opp mot Bjerget, uten å virke støtende. Begreper som "Sønnavind" og "Sjokoladen" er vel på det nærmeste å betrakte som kultur- fenomener. Ellers var det navn som "Hæljedær'n", "Honningen", "Kubas", "Ugreia" og "Fesan". Undertegnedes farfar ble kalt Olaf "Kraven", egentlig et familienavn etter hans farfar, jernverksarbeideren Johannes Krave. Den meget kjente mossekjøpmannen Knut A. Johansen, gikk i unge år under navnet Knut "Køla". Mannen er helt logisk fra "Kølabånn"!

På mange måter var "Bærja" Moss sitt svar på Enerhaugen. Enerhaugen har blitt beskrevet, besunget og begrått. Kunstnere har også utfoldet seg i Bjerget. "Mossekråkas" far, Chr. Stenersen, laget mange fine bilder fra Bjerget. På en utstilling i Moss kunstgalleri for noen år siden, så jeg et Stenersen-litografi som skulle forestille vannposten ved bakken mot "Køla- bånn". Jeg hadde nær sagt "Konene ved vannposten", siden posten ble omkranset av en rekke kvinner. Jeg kjente faktisk igjen min egen farmor! Vannposten er selvsagt fjernet. Jeløymaleren Einar Pedersen har også svingt sin pensel i Bjerget. Siden vi snakker om kunstneriske innslag, vil jeg nevne min egen far, Erik O. Johannessen, en meget habil trekkspillmusiker. I 1943 komponerte han valsen "Høstminner". En gang stoppet en gruppe mennesker utenfor Bjerget 11 og begynte å klappe etter at de hadde hørt min far spille. Han stakk hodet ut av vinduet og sa: Vent litt, jeg kommer straks ut på balkongen for å ta i mot bifallet. Balkonger er vel ikke det det har vært mest av i arbeiderstrøket Bjerget.

Bjerget anno 2008: Var det virkelig nødvendig å rasere store deler av "Bærja"? Det synes som om rådende politikere i Moss har hatt et mindreverdighetskompleks i forhold til egne røtter. Hvis noen anklager meg for å romantisere små kår, så gjør jeg ikke det! Jeg er fullt klar over at både armod, og til tider direkte nød, har rådet i "Bærja". Men det trenger vi faktisk dokumentasjon på! Skal det være slik at det kun er de som har vært øverst på sam- funnets rangstige en skal kunne dokumentere boforholdene til, og dermed også levesettet? Hvor er eksemplene på hvordan folk flest hadde det i Moss bys mest utpregede arbeiderstrøk? De er pr. i dag nesten ikke til stede! I Moss har en aldri evnet å sortere før en rydder, og det bærer hele byen preg av. Tenk om man hadde valgt å se helheten i "Konggata","Bærja", Henrik Gerners gate, møllene og Verket. Praktisk talt hele byens historie hadde vært samlet i dette området: Storborgerskapets patrisierhus, møller, arbeiderboliger, kjøpmannshus, håndverksbedrifter, for en innfallsport til Fossen og Verket! Maleren Chr. Stenersen sa det: Bærja jeg kjente er forsvunnet. Noe annet er det ikke å vente. Men man burde passe på det nye som kommer! Her i Bærja kunne Moss få den artigste bebyggelsen i hele byen. Behold Bjerget! Ikke lag flat kake av hele greia! Kloke ord fra en klok mann! Bevar de gamle snirklete gateløpene som er så karakteristiske for Bjerget. Nest sammen det som er igjen av gammel bebyggelse med ny bebyggelse som passer inn!

Se til Stengata og Sykehusgata og lær noe av det som er gjort der! Det er ny bebyggelse som skal tilpasses den gamle, ikke omvendt! Jon Harald Henriksens restaurering av Bjerget 4, et hus de fleste trodde var dødsdømt, er et steg i riktig retning. På min farfars gamle eiendom er en kommunal institusjonsbygning reist. Huset er en pen trebygning som faktisk passer inn i Bjerget. Nybygget og restaureringen av Bjerget 4 bør være styrende for Bjergets framtid, de gamle, snirklete gateløpene bevares nøyaktig som de er. I de midtre områdene bygges trehus som binder sammen den gamle bebyggelsen på "Kølabånn" med de sydligste delene av Bjerget. Det hadde vært ønskelig at de gamle husene som enda eksisterer, ble tilbakeførte så nær sitt opprinnelige utseende som mulig. Bjergets snirkelgater og fjellknatter bør være en drøm for kreative arkitekter og byplanleggere! Moss har dessverre ikke vært særlig bortskjemt med noen av delene! Hvis dette ble en realitet kunne jeg faktisk tenke meg å ta bedagelige rusleturer i Bjergets søndagsstille gater.

• Forrige
• Neste