Strandsitteren artikler

Å være barn på Helgerød under krigen - del 2

Av Torunn Lister Bergsbakken. Delt med tillatelse av Mossehistorien.no

Torunn Lister Bergsbakken er 82 år gammel. Bosatt på Gjøvik. Sine første barneår bodde hun på Torderød på Jeløy. På Facebook har hun delt sine barndomsminner fra krigen. Hun forteller om dagliglivet slik et barn opplevde det, og om dramatiske hendelser i Moss. Tyske soldater var den gang plassert på Jeløy skole, og gata fra Helgerødgata mot skolen som i dag heter Folke Bernadottes gate, het den gang Skolegata. Den første artikkel sto i Strandsitteren 2/19. Alle hennes Facebookinnlegg finnes på mossehistorien.no, redigert av Arve Tomt Gundersen. Han har vært behjelpelig med å finne aktuelle bilder til artikkelen. I litt forkortet og redigert versjon følger her andre del av Torunns historie. Denne gang med vekt på krigens alvor.

Var vi redde?
Vi unger ble nok skjermet så godt det lot seg gjøre, men små gryter har også ører, så vi snappet vel opp litt her og litt der, og saker og hendelser ble grundig gjennomgått i kameratflokken. Likevel levde vi et relativt normalt liv, dvs. det var normalt for oss, fordi vi ikke visste hvordan et liv i fred var. Det er klart at det alltid lå en redsel i ryggmargen, helt ubekymret var vi nok aldri. Det er jo ikke trygt og godt når en aldri visste når flyalarmen satte inn, og vi måtte opp av senga og ned i kjelleren om natten. Noen kvelder så vi sporlys, og det var skummelt. Sporlys så ut som skinnende kuler i forskjellige farger, og de pep og hvinte. De største gutta i gata kunne fortelle at hvis disse kulene dannet en ring over huset, ville det huset bli bombet. Så ja, innimellom var vi redde.

Tyskere foran porten
Den andre gangen jeg var redd hadde jeg vært og kjøpt melk for mor. Melka hentet vi i et 4-liters spann, med en hank som skar seg inn i hånden. Det var tungt, men melk måtte vi jo ha! Da jeg rundet hjørnet inn Skolegata, holdt jeg på å miste melkespannet av forskrekkelse. Rett utenfor porten vår hadde en tropp tyskere tatt seg en pause. De var mange, og jeg var bare én. De hadde stygge geværer alle sammen. Alle de fæle historiene jeg hadde hørt om tyskere fór gjennom hodet mitt, da jeg slepte meg og melkespannet sakte mot porten.

Jeg måtte gå tvers igjennom hele flokken for å komme inn, og det var med skjelvne bein og og hender jeg fikk åpnet porten. Veien opp til huset var enorm! Jeg tenkte at nå skyter de, nå skyter de, hvordan er det å få en kule i ryggen, hvordan er det å dø, hva kommer mor og far til å si ...
Jeg trodde ikke det var sant, da jeg nådde trappen og døra, og fremdeles var i live! Da tenkte jeg at dette hadde vært snille tyskere, som ikke skjøt på alt som rørte seg. At alle tyskere ikke var slemme, fortalte også bestevenninna mi fra den gangen meg, som jeg fremdeles har kontakt med etter alle disse årene.

Torunn Lister Bergsbakken foran Helgerød gård. (Foto: Privat) 

Bombingen av Nordvard
Jeg kan huske to ganger jeg hadde tilnærmet panikk. Den ene gangen var under en natt i kjelleren. På Helgerød var kjellerveggene to meter tykke, ble det sagt. Derfor fungerte vår kjeller som tilfluktsrom for alle som bodde på gården, og av og til noen naboer. Denne natten var det en ekstra anspent stemning i kjelleren, folk snakket ikke så mye, og det smalt mye og ofte utenfor. Plutselig kom braket. Det var ikke noe vanlig brak, det var et kjempebrak.

Enden på gelenderet i kjellertrappen var en svær, massiv, brun, utskåret trestolpe. Da braket kom, ristet denne stolpen kraftig, og det hadde aldri skjedd før. Alle satt, hvite i ansiktet, og stirret på stolpen. Jeg husker at jeg tenkte at «nå får vi hele 

Nordvard fotografert 1. januar 1938 under lasting i New Orleans, 7 år før den møtte sin skjebne i Moss Havn.

huset i hodet... hvorfor sitter vi i kjelleren»? Etterpå fikk vi høre at en engelsk pilot hadde bombet et ammunisjonsskip nede i Mossesundet. Han traff akkurat midtskips, hvis ikke, ville hele Moss gått i luften. Jeg kan fremdeles gjenkalle kjellerlukten, lukten fra potetbingene, og panikkfølelsen fra den natten.
Jeg har søkt litt på nettet om denne hendelsen. Det skjedde om natten 28. desember 1944 klokken 23.46. Det var fest ombord på skipet MS Nordvard, som var kapret av tyskerne. Det ble sluppet 126 tonn bomber over Moss den natten. Den engelske piloten fikk inn en fulltreffer på skipet, som var lastet med bl.a. torpedoer og drivstoff. De tok sjanser, den gangen!

Ny bror etter bombenatt
En venninne fortalte en gang at en sein kveld flyalarmen gikk, hadde det ringt på døra deres. Utenfor sto noen tyskere, av dem som bodde på skolen de hadde okkupert, like borti gata vår. Disse kom for å hjelpe familien hennes! De sa at denne natten kom det til å bli tung bombing, og at huset til familien hadde for dårlig grunnmur. De ville hjelpe dem over til nabogården Helgerød, for der var det solide murer! Ja, murene hos oss var to meter tykke, men hvordan visste tyskerne det? Og hvordan visste de at kjelleren vår ble brukt som tilfluktsrom av flere enn oss på gården? Det ble et massivt flyangrep den natten, heldigvis ble ingen hus i gata vår truffet, kanskje dette var natten til 17. mai 1944? Det tror jeg kanskje det var, for det var også en natt jeg av svært
personlige grunner aldri glemmer. Om kvelden hadde mor og far dratt til sykehuset, for jeg skulle få et søsken til. Jeg sa fra at denne gangen fikk de vær så god å komme hjem med en lillesøster til meg, for jeg hadde nemlig allerede en bror! Mens de var borte, gikk flyalarmen, og de som passet broren min og meg fikk oss ned i kjelleren, inntullet i dynene våre. Det ble et heftig flyangrep denne natten.

Fars historie
Min far Nils-Frode Lister fikk et kort og dramatisk liv, som det kunne skrives en bok om. Hans far døde da far var fem år, og far kom aldri overens med farmors nye ektefelle. Han stakk til sjøs som 15-åring, og jobbet seg opp ombord. Som 20-åring tok han styrmannseksamen og senere skippereksamen. Far var trofast mot Fred Olsens rederi hele livet. Han seilte mye på Oslo/Hamburg, og han traff mor i Sjømannskirken i Hamburg. Siden far snakket flytende tysk kom han tidlig med i etterretningstjenesten. Han hadde øyne og ører åpne, og fotoapparatet klart, ved sine opphold i Tyskland og Polen. Han ble oppdaget, og lugaren hans ble endevendt i Stettin. Der fant de en filmrull og opplysninger om bygging av krigsfartøy.

Deretter fulgte forhør, og transport til Hamburg, hvor han ble torturert i en hel uke. Han ble sendt tilbake til skipet i dårlig forfatning, og bestemte seg for å mønstre av i første norske havn. Det ble Oslo, og der sto Gestapo på kaia og tok ham, mellom jul og nyttår i 1940. Han satt inne i tre måneder, og vi vet ikke hvorfor de slapp ham ut. Far gikk i land, og ble der i noen år. Under hele resten av krigen jobbet han i motstandsbevegelsen, blant annet som grenselos. Etter krigen overtok han sin brors firma, Phylax, en porteføljefabrikk som produserte vesker, d o k u m e n t m a p p e r etc., og flyttet firmaet og oss til Gjøvik. Sjølivet trakk mer og mer, og et liv som landkrabbe var ikke riktig for far. Han fikk jobb hos Fred Olsen igjen, og jeg tror han var en lykkeligere mann som sjømann.

Nils-Frode Lister. (Foto: Privat)

Dessverre endte det på en tragisk måte, da «Bess» forliste i Nordsjøen 13. august 1951. Over 20 mennesker omkom på havet den gangen, og faren min var en av dem.

Kurér med gul ryggsekk
Jeg tror jeg var et vitebegjærlig, veslevoksent og snusfornuftig lite barn. Jeg likte best å være sammen med dem som var eldre enn meg, og jeg tror ikke jeg var tålmodig og moderlig mot de som var yngre. Å gå på besøk til folk gjorde jeg støtt og stadig, og var hellig overbevist om at alle ble henrykte når jeg sto på døra. Naboene på Helgerød, noen av mors venninner, gamle damer i nabolaget og familiene til vennene mine fikk rett som det var besøk av en liten, lys krølltopp. Jeg gikk ikke for å få servering, men mest for å prate med folk. Ofte fikk jeg et glass saft og en brødskive eller en bolle, og kanskje mor syntes det var greit at jeg var delvis selvforsørgende når det gjaldt formiddagsmat!

Et sted jeg likte å gå, var til en familie litt lenger opp i gata. De hadde en datter som var noen år eldre enn meg, og som jeg så veldig opp til. Mor og far var venner med foreldrene hennes, og jeg «adopterte» denne familien. Far hadde sydd en gul liten ryggsekk til meg, og i den hadde jeg fargeboka mi, kanskje et ark med papirdokke som skulle klippes ut, eller noe annet småtteri. Sekken hadde jeg som oftest med meg, når jeg «skulle på besøk». Av og til når jeg kom til «adoptivfamilien min», syntes jeg det var litt rart at pappaen hadde så lyst til å se i sekken min da jeg kom, for å se hva jeg hadde med meg. Mammaen tok meg med på kjøkkenet og spurte om jeg ville ha litt mat. Jeg tenkte ikke mer over at ryggsekken ble med pappaen inn i et annet rom, for han kom straks til- bake med den, og syntes f.eks. at den nye fargeboka mi var veldig fin!

Etter at jeg ble voksen, fikk jeg vite om fars aktiviteter under krigen. Det jeg også fikk vite, var at jeg var blitt brukt som kurér mellom far og pappaen til venninna mi! I den lille, gule ryggsekken min befant det seg altså ikke bare fargebok og papirdokke når jeg travet opp og ned på besøk til dem, det var også illegale papirer og aviser der. Ikke rart at det var spennende for pappaen å se på hvilke leker jeg hadde med meg! At far tok av meg ryggsekken når jeg kom hjem, var jo ikke så merkelig. Jeg lurer veldig på om mor hadde godkjent den trafikken?

Fikk bon-bon og mat
Utover våren 1945 merket vi på stemningen at noe holdt på å skje rundt oss. Folk virket som de gikk rundt med en god hemmelighet inni seg! Tyskerne begynte å kaste ut godteri fra lastebilene sine når de så unger langs veien. Det var rart.

Senere lempet de også ut matpakker, smør, tobakk osv., og da oppdaget jeg hvor griske enkelte kunne vise seg å være. Der og da var det ikke snakk om å dele med sin neste, nei, det var om å gjøre å karre til seg mest mulig selv. Den reaksjonen skremte meg litt, for vi var vant til at folk delte og hjalp hverandre.

Kompisgjengen i gata var raske i vendingen når jungeltelegrafen meldte om godterislipp i nabolaget! Vi lærte veldig fort vår første tyske setning: «Haben Sie Bon-bon»! Mmm, ja visst hadde de det! Det var noen store, hvite, himmelske sukkertøy, og noen ruller med brune, som også var gode!

Dette fortalte jeg mor, og fikk streng beskjed om å holde meg langt unna. Milde gaver fra fienden fikk jeg overhodet ikke lov til å ta imot. Dessverre for mor, var denne 6-åringen ikke alltid noe englebarn, og godteri var vi totalt underernært på! Lille frøken Lister deltok derfor med liv og sjel i ungeflokken som tigget bon-bon’er ute i Helgerødgata! Noe av fangsten fortærte vi på stedet, og resten ble gjemt på et hemmelig sted i steinrøysa på gårdsplassen vår. Jeg fortalte aldri mor om det, skulle bare mangle!

Selv tok hun aldri så mye som en smørpakke, om den havnet rett foran henne ute på gata. Flotte, gode mamma’n min. 

• Forrige
• Neste