Strandsitteren artikler

Arbeidsmiljøet for 150 år siden

Av Elisabeth Vogt

Min far, Jørgen Herman Vogt, var glødende opptatt av Moss bys historie. Da jeg var liten, satt han ustoppelig ved skrivemaskinen og skrev av interessante artikler i Moss Avis, Moss Tilskuer og Moss Dagblad/Moss Arbeiderblad. Hvorfor gjør du det? spurte jeg. – Fordi noen kanskje finner det interessant i ettertiden, svarte han.

Det har gått mange år, og nå synes jeg det er interessant å lære mer om fortiden til byen vår. Så interessant at jeg gjerne vil dele med leserne av Strandsitteren.
Arbeidsforholdene for ansatte i bedriftene før og like etter forrige hundreårsskiftet var ganske dårlige. Noen arbeidsmiljølov fantes ikke, og det hadde ingen hensikt å klage. Arbeidsgiveren bestemte. Noen arbeidere prøvde seg med streik, til liten nytte. Riktignok kom den første loven om arbeidervern i 1892, men den hjalp visst ikke mye. Senere er loven stadig forbedret, siste gang i 2005.

Fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889, varte i tre uker. Selv om streiken i første omgang ikke ga resultater, ble flere enn før klar over de dårlige forholdene som da fantes i mange fabrikker. Typografene streiket samme år. Hovedtrekkene i de endringene som typografene ønsket å oppnå var klarere regler for ekstra godtgjørelse av ekstraarbeid. Streiken ved Pienes Mølle i Buvika i Skaun i Trøndelag varte i nesten ett år fra 26. mars 1913 til 27. februar 1914, uten at arbeiderne fikk noe bedre arbeidsforhold.

Her er noen eksempler fra hverdagen for mange i Moss:

Stri feierjobb for liten lærling
Den lave lønnen var ille nok da Henning Lundquist var feierlærling i Moss i 1900. Han tjente 7 kroner uka. Men arbeidstiden var verre: Den begynte mellom kl. 01, 02, 03 eller 04 om natten, og han fortsatte å feie piper til godt utpå dagen. Noen ganger ble feieren sendt bud på om ettermiddagene også, så arbeidsdagen kunne bli lang.

Fra han var 15 år til han passerte 40, hadde Henning knapt strømper på bena. Han gikk barbent i skoene, sommer som vinter, fortalte han til Moss Avis i 1944.
Det kunne være hustrig om vinteren, når skoene rett som det var kippet av føttene i snøen på vei til jobben. Da gikk som regel feiermester Jørgensen først, far etter ham og subbet vei for meg som var yngst og dårligst skodd.
- På takene måtte jeg gå barbent, også i snøen. Jeg måtte klatre opp i pipa og fire meg nedover på innsiden. Da kunne jeg jo ikke ha sko og strømper på. I sokkelesten kunne jeg ikke klatre i pipa, da hadde ikke de sokkene holdt lenge!
En gang holdt det på å gå helt galt: Da forfrøs han bena. - Far dro meg barbent ut i snøen og holdt meg der. Jeg skrek og sparket - det var ulidelig vondt! Men stå stille måtte jeg – helt til bena tinte opp. De skjøt is akkurat som frossen mat som tines. Det gjorde fryktelig vondt, men behandlingen var nok riktig, for føttene var like fine etterpå!



Henning måtte feie pipa helt ned til gruen på kjøkkenet. Mange kjøkken hadde fortsatt grue i stedet for komfyr i 1900, og i hus med flere leiligheter måtte arbeiderfamiliene ofte dele kjøkken. For å koke kaffe eller lage mat, satte de kjelene på et brannjern (et trebent jernstativ) over ilden i grua. Om morgenen var det kamp mellom kvinnene om hvem som skulle bruke brannjernet først, for det hastet med kaffen!

12 timers skiftarbeid 7 dager i uka
Møllene lå som perler på en snor langs elva nedenfor Mossefossen i 1870-årene. Hvistendal eide to av dem, Lerche Mølle med fem kverner og Kure Mølle med seks kverner. Begge var handelsmøller. Det betød at Hvistendal kjøpte kornet, malte det og solgte melet. Han tok ikke imot maling for bønder, de fikk klare seg på annen måte.

Ved hver mølle hadde fire mann ansvaret for å malte kornet, to på hvert 12 timers skift. Fra kl. 01 om natten til kl. 13 på dagen, og omvendt. Bare fra søndag kl. 08 til 15 sto møllene stille.
Stadig skiftende vakter skapte uro i døgnrytmen, så de fleste møllearbeiderne slet med søvnen. De som gikk av vakt på natta, måtte vekke dem som skulle overta. Vekkeklokker fantes ikke, og jobben måtte gjøres, uansett vær og arbeidsvei.
Lønnen steg etter hvert til 10 kroner uken, og da hadde møllearbeideren akkurat råd til å gifte seg.
I 1908 ble Lerche Mølle overtatt av Moss Aktiemøller. Da hadde lønningene økt til 18-20 kroner uka, men prisen på mat og andre nødvendigheter hadde steget tilsvarende. Hvert skift var fortsatt på 12 timer. Men så ble det forandring: Myndighetene bestemte at hver helg skulle møllene stå stille fra lørdag kl. 18 til 22 på søndag kveld. Da ble det mer tid for møllearbeiderne til å fiske middagsmat. Heldige var de få som hadde egen båt!

På slutten av seilskutenes glanstid
Los Markussen ble født og vokste opp i Moss. 15 år gammel dro han til sjøs som dekksgutt på barken «Pieter» av Moss.
- Før vi dro på langfart, måtte vi sikre oss mat og ferskvann om bord. Storbåten (redningsbåten) ble fylt med vann fra Mossefossen, og vannet ble halt om bord i skuta i store pøser og fylt i digre tønner og tanker. Dessuten samlet vi opp regnvann når vi var i sjøen. Det skulle jo litt ferskvann til på en fire måneders tur. Dette drikkevannet smakte fælt!
- Vi gikk med trelast mellom Østersund og England. 29. mars 1882 tok vi ut. Først to og en halv måned senere var vi tilbake igjen. Lønnen var 16 kroner måneden og fri kost om bord, men maten var lite å skryte av. Brød med smør uten pålegg morgen og kveld, svart kaffe uten sukker. Middagen i sjøen var stort sett salt kjøtt eller tørrfisk. Men i havn vanket det ferskt kjøtt hver søndag og torsdag.

Moss var en betydelig seilskuteby for 150 år siden.

Arbeidstiden var ubegrenset, i uvær måtte alle stå på for fult døgnet rundt. Med full last stakk skuta 21,5 fot ned når den var lastet. Det var en kunst å baute inn Dragørrennen til København, med en halv fot vann under kjølen! Men det gikk bra, skipper Holstad klarte det hver gang. Slikt kaller jeg godt sjømannskap, forteller Markussen.

I to år seilte han med «Pieter». Så kom han som lettmatros på seilskuta «Actæon», eid av Steen & Strøm i Oslo. Den gikk mellom Canada og England med trelast. De gikk ut i mars, tok to turer til Canada og kom hjem ved juletider.
- Det var ingen spøk å krysse Nord-Atlanteren om vinteren. Ved New Foundlandsbankene drev svære isfjell omkring, og ofte revnet de i flere store biter. Med isen fulgte alltid tåken. Vi målte temperaturen i sjøen: Sank den et par grader, var vi farlig nær. Mange skuter forliste her, og ikke sjelden kom skutene inn til Quebec med tydelige merker av sammenstøt med isen.

En skute fra Moss, «Mindet», som tilhørte statsråd Thorne, fikk klyverbommen slått vekk, baugen ble knust og forriggen ble revet bort. Bare så vidt skuta holdt seg flytende til den nådde havn.
Markussen seilte med mange forskjellige skuter, inntil han selv kjøpte egen sjakt som het «Helene» og begynte for seg selv. Siden ble det flere småskuter.
I ti år seilte han for fyrvesenet med olje til fyrene langs kysten, helt opp til Halten på Trøndelagskysten. Og fra 1910 avsluttet han karrieren med å lose andre skuter inn og ut av havnen.

På 1800-tallet var det ingen slipp eller dokk å bringe skutene til når de skulle repareres. De ble trukket opp på land og kjølhalt på Vogteverven eller Erichsenverven.
Moss var en betydelig skipsrederby, mange seilskuter hørte hjemme her. Når farten tok slutt senhøstes, og skutene vendte hjem for vinteropplag, lå opptil 30 skuter side ved side ganske tett fra Kanalen og helt til Betongen hvor småbåthavna er nå.
Mens skutene lå i opplag, slet sjøfolkene seg gjennom hverdagene så godt de kunne – uten inntekt. Unggutten søkte hjem til mor og far og bodde hos dem mens de ventet på våren. Noen få hadde fast arbeid på verftene om vinteren og dro til sjøs hver vår. De klarte seg bra. Andre var det verre med. Men de færreste klaget. Verre var det for familiefedre å være borte fra kone og barn i månedsvis mens de seilte mot fjerne strender. Så mange forlot sjøen da de giftet seg.

Opp om morran
Snekkerlærlingene hos Hans Jacobsen i Storgata i 1870-årene fikk raskt lære hva faget krevde: utholdenhet.
Opp kl. 05 om morgenen og ferdig kl. 20 om kvelden. Lærlinger og svenner bodde på stedet, i køyesenger med tre i høyden. Verkstedet var fullt av veggelus. Av og til ble det brent svovel så lusene besvimte og falt ned. Om svoveldampen påvirket snekkerlærlingene også, forteller historien lite om.

Lange dager på snekkerverkstedet. 

En gang skulle fire snekkere frakte et piano for fru konsul Blom fra huset hennes på nåværende Øvre torg til Grønli på Jeløy. For at pianoet ikke skulle bli skadet under transporten, måtte de fire snekkerne bære det hele veien, over Kanalbroen, opp til Hoppern og ned til Grønli. Da de kom tilbake til snekkerverkstedet, måtte de fortsette å snekre. Den som protesterte måtte bare gå. Sånn var det bare.

Det var tungt å bære et piano fra byens sentrum til Grønli på Jeløy, og så fortsette med snekkerjobben etterpå.

80 øre dagen
Slåttekarene på Tronvik måtte tørne ut kl 03 om morgenen i slåttonna og slå til kl. 10. Så spiste de og sov litt til 13 -14-tiden, da neste økt startet og varte til sent på kvelden. Bak slåttekarene fulgte rakstekvinnene som spredte og vente høyet og samlet kornet i såter. Kvinnene fikk 80 øre for den 10 timer lange arbeidsdagen, mens mannlig onnehjelp fikk 1,20. (Til sammenligning kostet 1 liter melk 8 øre.)

Da David Chrystie kjøpte Torderød, omfattet kjøpet også Grimsrød, Framnes, Bergersborg, Charlottenborg og Tronvik. Alle disse gårdene lå under Torderød. Pløyingen på Framnes var slitsom med mye stein i jorda, fire okser måtte til for pløye. Chrystie fikk ryddet jordene sydøst for Bråten. Jorda var full av stein. For å få hjelp til å plukke stein her, kjørte han rundt med kalesjevognen sin og samlet unger til hjelp. Om de ble betalt noe i det hele tatt, forteller historien ikke noe om.

Nettbesøk

Idag222
Igår401
Denne uka222
Denne måneden2787
Totalt2617437

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown