Strandsitteren artikler

Uenighet i sunnhetskommisjonen om årsaken til sykdom og nød

Av Ole Peder Kjeldstadli

Lov om Sundhedscommissioner og om Foranstaltninger mod epidemiske, endemiske og smitsomme Sygdomme, forkortet Sunnhetsloven, var en norsk lov av 16. mai 1860. Sunnhetsloven var et ledd i de folkehelsereformer som fulgte den industrielle revolusjon og omformingen av Europa. Temmelig raskt etter at Sunnhetsloven var vedtatt, ble det i tråd med lovens bestemmelser og i likhet med de fleste norske byer, opprettet en sunnhetskommisjon i Moss. Sunnhetsloven var for sin tid en fremtidsrettet lov både med hensyn til tidsmessighet, ansvarsfordeling og organisering.

Forsiden av protokollboken: Forhandlings Protocol for Sundhedt Commissionen i Moss.

Marianne Årvik, fra Rygge og i dag lærer i Nore, skriver i sin masteroppgave Sunnhetskommisjonen i Moss 1860 - 1883, 1905 - 1906 i historie ved NTNU at som følge av sunnhetsloven av 1860 ble det opprettet sunnhetskommisjoner i Norges kjøbsteder. Sunnhetskommisjonen er våre dager helseråd.

I Moss ble det altså etablert en sunnhetskommisjon i 1861. Årviks oppgave tar for seg etableringen og oppstartfasen som foregikk i deres første tiår, 1860- tallet. I den tidligste fasen gjorde kommisjonen et solid opplysningsarbeid for å øke kunnskapen til innbyggerne om hvordan de måtte gjøre endringer for å bedre den hygieniske tilstanden i hjemmene og i byen.

Kopper og kolera
I løpet av den første halvdelen av 1870-årene brukte kommisjonen mye tid på å iverksette tiltak for å bekjempe kopperepidemier samt at de arbeidet for å forebygge kolera. I den andre halvdelen av 1870-årene og fram til 1906 tok sunnhetskommisjonen initiativ til å arbeide med sakene i forhold til det som skjedde i samfunnet ellers.

Årene mellom 1883 og 1905 er imidlertid ikke representert i Årviks avhandling, da det ikke har vært mulig å finne forhandlingsprotokollene i denne perioden. Årviks avhandling er en analyse av de initiativ sunnhetskommisjonen i Moss tok for å bedre innbyggernes helse, heve sunnhetsnivået og levestandarden, samt bekjempe epidemiske sykdommer.

I sunnhetskommisjonene var både eksperter, representanter fra myndighetene og menigmann med. Først fra 1931 kom det krav om minst én kvinne i kommisjonen. Loven overførte myndigheten i helsespørsmål fra politi til offentlige leger. Flere europeiske land vedtok lignende lover på denne tiden. Målet var å forbygge sykdom og ivareta innbyggernes helse.

Hvordan spredde smitten seg?
Oppfatningen om hva som forårsaket sykdom midt på 1800-tallet spriket blant både leger og politikere i så vel innland som utland. Det hersket derfor uenighet om hvilke initiativ som kunne gi best resultater. Noen var tilhengere av miasmeteoriene, andre var kontagionister. Miasmeteorien gikk ut på at smitten spredte seg med luften med en såkalt miasme – et skadelig stoff. Det ble antatt at slike sykdomsfremkallende stoffer oppsto ved forråtnelse i jorden. Disse stoffene ble så tatt opp i luften og spredt med denne 

som gasskyer over en hel befolkning. Man mente at miasmer særlig oppsto ved myrer og sumper med mye mygg. Kontagionistene mente at spredning av smittsomme sykdommer skjedde ved et mer fast smittestoff enn miasmene. Smitten ble dannet i den sykes kropp som en giftig substans, ble det hevdet. Huden og åndedrettet utskilte smittestoffet, som kunne overføres f.eks. ved et håndtrykk. Dessuten ble luften som omga den syke, regnet for å være smittefarlig.

Disse uenighetene varte fram til 1880-årene da den tyske legen Robert Koch klarte å isolere en bakterie. Koch er kjent for sine mange bidrag innenfor bakteriologi, især beskrivelsen av mikrobene som forårsaker tuberkulose, kolera og miltbrann.

Et fattigdomsproblem
Tilhengerne av miasmeteoriene hevdet at smitte kunne spre seg fra overfylte, tette dobinger, dobøtter som ble tømt uregelmessig, ekskrementer fra dyr og mennesker på gårdsplasser og gater. Også råtnende avfall fra bedrifter eller overfylte bolig ga sine bidrag til smitte. Derfor var de mest utsatte områdene i Moss der fattigdom, slum og trangboddhet rådde. Dermed ga ikke boligstrøkene til borgerskapet grobunn for sykdom. Kontagionistene hevdet derimot at smitten kom utenfra og at smittestoffet spredte seg ved berøring. Det pågikk lenge en kamp mellom disse to oppfatningene.

Marianne Årvik skriver at Moss rundt 1850 besto av småhusbebyggelse med tre hovedgater og/eller små stier mellom løkkene. Gatene Storgaten, Kongens gate og veien gjennom Jernverket var bare delvis belagt med brostein.

Liten og tett by
Moss hadde 230 hus, og det var tre former for bosetning. De fleste bodde i eget eller leid hus, og de rommet også næringsvirksomhet. Hos den nest største andelen av innbyggerne bodde to og to familier i samme hus. Den tredje formen for bosetning var mange i samme hus – opptil 10 familier – og de bodde trangt. Moss var en liten og tett by med stor smittefare hvis epidemiske sykdommer rammet byen. 10 år senere var befolkningen på 4129 fordelt på 341 hus med et gjennomsnitt på 12 personer pr hus. De fleste bodde i større bygårder, men det var selvsagt noen som bodde i store hus med plass til tjenere.

I tett bebodde hus oppsto det oftere sykdom enn i hus med bedre plass. Mange bygårder var overbefolket og enkelte gårder var forbundet med mye sykdom og død. Dette gjaldt særlig arbeiderstrøket rundt Jernverket og på Sand. Befolkningen her ble hardt rammet av epidemiene på 1870-tallet. Derfor ble Konventionsgården brukt som smittelasarett i 1876 for pasienter med flekktyfus. Et hus i Vålerveien ble også brukt som et lite lasarett i 1880.

Borgerskapet gikk fri
De mest utsatte områdene var byens forsteder, hvor fattigdom, slum og trangboddhet rådde. Mias-meteoretikerne var derfor av den oppfatning at boligstrøkene til borgerskapet ikke ga grobunn for sykdom.

I spritbyen Moss var det enorm forskjell på arbeiderklassen og bedrestilte borgere. Fattigdommen var stor og lønns- og arbeidsvilkårene var dårlige. Barnearbeid var svært vanlig. Når fedrene var arbeidsledige måtte mødrene og barna slite ekstra hardt. For de barna som også gikk på skole, ble det ekstra lange dager. Mange barn arbeidet om natta og gikk på skole om dagen. Arbeidsøktene kunne vare ti-tolv timer og skoledagen var åtte timer. Barnedødeligheten var stor, og sykdom herjet. Antall fattige var betydelig i Moss.

Sunnhetskommisjonen fattet tidlig interesse for at gatene skulle holdes rene. Byens gater rundt 1860 beskrives slik: Man vandret ofte i søle til anklene. Enkelte gater var dessuten nærmest umulig å passere til fots på grunn av alt søppelet som fløt sammen med gjørmen.
Videre beskrives det at mange huseiere feiet søppelet sitt sammen slik at det ble liggende som en ubehagelig overraskelse for dem som kom gående i mørket.

Sunnhetskommisjonen sto overfor en stor jobb med hvordan forbedre gatene. Dette ble forsøkt løst med at mange nye rennesteiner ble etablert for å få unna avfallsvann. Men rennesteinene ble overfylt med diverse avfall som ikke ble skylt videre eller feid vekk. Dette førte kommisjonens arbeid i retning av å se på gatene og bruken av dem.

Begrenset gjødselkjøringen
14. juni 1861 ble det fattet et vedtak som skulle regulere gjødselkjøring gjennom byens gater. For å informere innbyggerne kom denne nyheten på trykk i «Moss Tilskuer» allerede samme dag. Vedtaket regulerte gjødselkjøringen gjennom byen mellom kl 20.00 på kvelden og 06.00 om morgenen! Derved ville man få bukt med det største problemet som forårsaket vond lukt. Dertil ble gjødselkjørerne pålagt å kjøre gjødsel i tette solide kasser. Begrunnelsen var at kommisjonen anså stank som smittebærende.

Vi vet at det ble kjørt mange lass med møkk gjennom byen hver dag. Det var mange binger og latriner som skulle tømmes, og derfor var det viktig at intet rant av lasset. Alt som forårsaket stank skulle fjernes, og det skulle hjelpe med utkjøring av møkk til en tid på døgnet da færrest mulig mennesker var i gatene. De offentlige områdene skulle skånes for stank, noe som altså viste at kommisjonen var opptatt av å ta vare på den enkeltes helse. Ingen skulle oppleve at de offentlige områdene var smittefarlige, og det skulle være trygt å oppholde seg i byens gater.

Denne annonsen kunngjorde begrensningene med gjødselkjøring gjennom byen.

Byggetillatelse for alt
I 1864 besluttet kommisjonen egne forskrifter. Her het det at ingen fikk byggetillatelse uten samtykke fra sunnhetskommisjonen. Dette gjaldt alle bygg, våningshus, grisebinger, vannhus, stall, fjøs og brønner. Dermed var sunnhetskommisjonen en viktig aktør ved byplanleggingen av Moss selv om det da ikke var en ingeniør i kommisjonen. Det ble påbudt med vinduer i alle rom, og offentlige bygg skulle tilby urinsteder og vannhus. Gjødselbinger, fjøs og staller skulle plasseres slik at de var til minst mulig sjenanse for så vel eier som for naboene. Og beliggenheten for slike bygg måtte heller ikke forpeste soverom og spiskammers. Brønner var spesielt nevnt, og det var påbud om overbygg for at ikke lort og skitt skulle havne i drikkevannet. Dette var krav som til sammen bidro til å øke sunnhetsnivået i Moss i årene fram mot 1900.

Skipsfart, sjømenn og handel var imidlertid ikke regulert gjennom sunnhetslovverket. I denne perioden foregikk det moderniserings- og urbaniseringsprosesser der ny industri vokste fram i byene. I tillegg var det en befolkningsøkning. Sunnhetskommisjonen fikk stadig nye ansvarsområder i takt med denne utviklingen, og de iverksatte tiltak for å regulere de nye områdene.

Bildet er tatt i Dronningensgate i den perioden sunnhetskommisjonen var i virksomhet.

Stadsingeniøren var pådriver
Kommisjonen tok initiativ til å arbeide med det vi i dag kaller fabrikktilsyn, mattilsyn og barnevern. I kommisjonen ble det valgt inn en stadsingeniør i 1873 som fikk stor betydning både for sunnhets- kommisjonens virke og for Moss bys utvikling. Han var en sterk pådriver for blant annet byens vannverk, kloakkanlegg og skoler.

I byfogd Sandbergs bok «Kjøbstaden Moss» kan vi lese at den 30. mars i 1875 ble det vedtatt å opprette en stilling som stadsingeniør. Som den aller første ble Carl Ludvig Stabell ansatt. Det ble ikke vedtatt noen instruks, men som Sandberg skriver: ”Hans vesentligste fuktioner ere: Være branddirektør. Bestyrer av vannverket (ferdig 1876). Være bestyrer av gassverket. Være bestyrer av byens veivesen og kloakkvesen. Forestå samtlige arbeider ved kanalen og havnen. Forestå alle arbeider som måtte vedkomme kommunen”. F.eks. ble han benyttet ved oppførelse av alle skolebygg. Og han var medlem av sunnhetskommisjonen.

Stabell fikk stor betydning både for sunnhetskommisjonens virke og for Moss bys utvikling. Han var en sterk pådriver for blant annet byens vannverk, kloakkanlegg og skoler. I tillegg ryddet han opp i byens gater og monterte lykter. Hans en- gasjement bidro til å bedre den hygieniske tilstanden betraktelig.

Gjennom hele perioden hadde kommisjonen 159 møter, men med stor variasjon. Året 1863 ett møte, mens det i 1876 var 46 møter.
Sunnhetskommisjonens medlemmer i1905 var distriktslegen, ordføreren, politimesteren stads- ingeniøren, bylege J. Galtung, kjøpmann Lauritz Hanssen og handelsbestyrer Hans Hansen.

Masteroppgaven til Marianne Årvik gir et innblikk i en sunnhetskommisjons arbeid for å heve levestandarden, øke sunnhetsnivået og bekjempe sykdommer på lokalt nivå i Moss.

Kilder:
Marianne Årvik: Sunnhetskommisjonen i Moss 1860−1883, 1905−1906
http://www.morsa1833.no/historie/ Ulike Bystyreprotokoller
Sandberg, F. A. Z (1896), Kjøbstaden Moss

• Forrige
• Neste