Strandsitteren artikler

Børnekopper vanlig på 180-tallet

Av Ole Peder Kjeldstadli

«Koppesykdommen har satt meget sterke spor både i den medisinske og i den historiske litteratur. Ofte får man på grunnlag av disse skildringer et likefremt grufullt inntrykk av farsottens herjinger.» Slik begynner Peter M. Holsts avsnitt om kopper i boken «Våre akutte folkesykdommers epidemiologi og klinikk». Fra oldtiden og helt frem til forrige århundre var kopper en av de mest fryktede og dødelige sykdommene som rammet oss mennesker. Men sykdommen er i dag en saga blott. Marianne Årvik gir sykdommen bred omtale i sin masteroppgave om Sunnhetskommisjonen i Moss.

Kirsten Wiik skrev i en artikkel i Strandsitteren at det i Moss var en mindre kopper- epidemi i 1870. Mot slutten av 1875 og begynnelsen av 1876 kom det imidlertid en større epidemi hvor 12 av 91 smittede døde. På sykehuset ble det nå ganske travelt med arbeidet rundt vaksinasjoner. Den første pasienten ble lagt inn på sykehuset, men alle senere måtte behandles hjemme hvor de ble isolert. På dørene ble det hengt plakat med Her er Børnekopper.

 

Slik kunne en kopperpasient bli seende ut.

Sunnhetskommisjonen – det vil dagens helseråd – hadde ansvar for så vel folks hygiene som helse. Kommisjonen fikk i desember 1875 et brev fra Departementet for det Indre om at det var registrert kopper i nærheten av Moss. Dr. Heiberg som var medlem av kommisjonen leste høyt fra brevet om at epidemien nærmet seg. Det var utbrudd av kopper i Kristiania og Drammen. Kommisjonen iverksatte da flere tiltak for å forbygge sykdommen, men tiltakene kom for sent. En familie på fire i Værlegaten var de første som ble rammet.

Politiet sto vakt
Kommisjonen var dårlig forberedt på en slik epidemi, og den manglet oppslagsverk som kunne henges på døra med info om sykdommen. Derfor ble samarbeidet med politiet trappet opp. Som en midlertidig løsning skulle to politibetjenter vokte døren fram til plakat kunne skaffes. Politiets oppgave ble å fortelle de forbipasserende om at det var kopper i huset og at det var lurt å holde avstand.

I tillegg ble politiet mer involvert fordi en annonse i avisen oppfordret alle syke om å melde seg på politistasjonen slik at man kunne holde en viss oversikt over epidemien.

Kommisjonen brukte også avisen til å be alle om å vaksinere seg. Under den første epidemien i 1870-71 ga man vaksine bare på torsdager, men man trappet opp etter hvert som sykdommen spredte seg. Klok av skade ble vaksinasjon nå gitt hver dag i uken. 

Den var gratis, og rådhuset var åpent for vaksinasjon mellom 12.00 og 14.00 i ubestemt tid framover. Slik intensiverte man tiltakene, og arbeidet ble trappet ytterligere opp.

Egen epidemilege
Doktor Nygaard fra Rygge ble ansatt som fungerende epidemilege i Moss fra vinteren 1875-76. Ut fra denne ansettelsen kan vi anta at kommisjonen visste hva slags utfordringer som ville komme.

Nygård åpnet alle møtene i Sunnhets-kommisjonen med referat fra epidemiens utvikling siden sist. Allerede 20. desember kunne han berette om 10 nye tilfeller av kopper bare den siste uken. Dette vakte reaksjoner hos Sunnhetskommisjonen og de eksalterte tiltakene slik at de kunne nå enda bredere ut til innbyggerne i Moss. Oppsynsmennene ble kontaktet på nytt, og de ble gitt beskjed om å inspisere sine distrikt på nytt og 

melde fra ved feil og avvik. Til forskjell fra tidligere skulle de nå ha tettere kontakt med politiet og melde inn tilstandsrapporter direkte både til politiet og til Sunnhetskommisjonen.

Kommisjonen kontaktet også fattigforstanderen for å be om de kunne bistå med rom og pleierske ved fattighuset. Kommisjonen ble skuffet da forstanderen svarte nei fordi de hadde ikke nok plass til å innrede lasarett.

Ikke skole og bibellæring
Tiden gikk, og det viste seg at sykdommen hadde slått hardere ut blant befolkningen i byens mer fattige områder. Spesielt var Jernverket, Sand og Verksløkken hardt utsatt. De fattiges levestandard ga økt risiko for sykdom. Epidemien spredte seg raskt, og det ble diskutert ytterligere tiltak. Byens lærere søkte kommisjonen om å stenge skolene, mens pastor Boye ønsket tillatelse til å avlyse bibellæringen for konfirmantene så lenge koppersmitten var ute av kontroll.

Kommisjonen var imøtekommende og bibellæringen ble avlyst slik som ved utbruddet i 1870-71. Også skolene ble stengt. Ved møtet 8. januar 1876 besluttet kommisjonen at undervisningen ved middelskolens klasser både i allmueskolen og ved byens private skole skulle stenges inntil videre. Disse omfattende tiltakene kan tyde på at kommisjonen helst ikke ville at folk skulle møtes på offentlige plasser eller i sosiale lag så lenge det var fare for smitte.

Lasarett i Konvensjonsgården
De stengte skolene kunne brukes som lasarett for å øke kapasiteten til å isolere og behandle flere pasienter. Skolekommisjonen var skeptisk til slik bruk av skolene og ga tydelig beskjed om at skolene bare kunne brukes i nødstilfeller. Sunnhets- kommisjonen trosset ikke skolekommisjonen selv om de fortsatt manglet lasarett. Skolekommisjonen tok da kontakt med Peterson & søn, som eide flere lokaler i byen. Svaret ble at det var greit bare kommisjonen betalte for seg. En slik avtale ble inngått, og Konvensjonsgården kunne derved brukes til lasarett. Det bodde imidlertid to familier der, og disse måtte Kommisjonen hjelpe med å få bopel. Familiene fikk et døgn på seg til å flytte inn i de tomme skolelokalene. Dette gikk i orden, og derved ble det nye lokalet hvor epidemirammede skulle legges inn, Konvensjonsgården, tilgjengelig. Oppsynsmennene som var engasjert i epidemibekjempelsen gransket igjen sine områder. Og deres rapporter viste at forholdene var greie i 16 av de 20 distriktene. De fire siste viste tegn til sykdom. Her var de dårligste husene, flere hus med flere rom med lite lys og dårlig luft. Huseierne fikk lovpåleggelser om utbedringer. Politiet ble også informert, slik at politiet kunne inspisere spesielt de dårligste bydelene.

 

Under kopperepedemien på 1870-tallet ble Konvensjonsgården brukt som lasarett.

Regningen ble stor
Utover våren 1876 avtok kopperepidemien. Ifølge Ringdal, som skrev Moss bys historie, kan verken denne eller den i 1871 kalles en epidemi. Og de var av forholdsvis liten skala; 91 innbyggere ble rammet, hvorav 12 døde. Dette var likevel den største kopperepidemien i Moss på 1800-tallet.

Sunnhetskommisjonen satt imidlertid igjen med en stor regning for alle tiltakene som var satt i gang. Boktrykker Andersen skulle ha 26 spesidaler for å trykke 500 eksemplarer av sunnhetsreglene. Lønn til kopperlegen og lønn til epidemilegen samt husleie til Peterson & søn. Det ble gjennomført flere tiltak som det ikke var økonomisk dekning for. Det forelå imidlertid en avtale med formannskapet om å sende regningene dit.

Resultat ble at Sunnhetskommisjonens utgifter ble dekket med 2169 spesidaler. Sunnhets-kommisjonen fikk også penger bevilget ved Kongelig Resolusjon fra statskassen. Etter at Sunnhetskommisjonen hadde kommet seg gjennom to epidemier og betalt alle den skyldte, meldte en ny sykdom seg blant Moss bys innbyggere.

Plakater om skarlagensfeber
Sommeren 1876 ble byen rammet av skarlagensfeber. Denne sykdommen ble ikke tatt på alvor av Sunnhetskommisjonen. Først i oktober 1876 tok kommisjonen de første grepene for å unngå at smitten spredte seg. Da var det meldt om noen dødsfall og at sykdommen hadde spredt seg enda mer. Tiltak ble satt i gang. Nye plakater som opplyste om skarlagensfeberens natur ble hamret opp. Konvensjonsgården ble igjen benyttet som lasarett, og barn fra smittede hus ble nektet skolegang inntil de var blitt friske igjen.

Skarlagensfeberen rammet også de som var rike. I huset til familien Vogt ble en beboer syk av skarlagensfeber. Vogt, som tilhørte en av de rikeste familiene i Moss, søkte Sunnhetskommisjonen om tillatelse til å sende barna sine på skolen selv om det var sykdom i huset. Vogt argumenterte med at den syke oppholdt seg i et rom hvor barna sjelden ferdes. Siden familien hadde så stort hus, etterkom Sunnhetskommisjonen søknaden. Dette viser at kommisjonen strakk seg lenger for de rike enn for de fattige. Dette til tross for at det ikke var noen garanti for at smitten ikke hadde spredt seg videre innad i familien.

Begravet uten dødsårsak
Skarlagensfeberen ga ikke slipp på innbyggene i Moss, og det var ikke blitt ført nøyaktige lister over hvor mange som var rammet eller hvor de kom fra i Moss. Derfor ble pastoren pålagt at ingen lik skulle begraves før dødsårsaken var fastlagt.

Skarlagensfeberen ga imidlertid slipp utpå høsten 1876. Sykdommen hadde vært en tankevekker for Sunnhetskommisjonen om at all sykdom måtte tas på alvor.

Moss hilste igjen på en liten epidemi i 1880 – da med fire angrepne barn, som alle overlevde. Bjurstrøms gård ved Vålerveien ble benyttet som lasarett den gang. Etter 23 dager anså man seg ferdig med sykdommen. Etter det var det kun ett tilfelle i september 1908.

Kilder:
Marianne Årvik: Sunnhetskommisjonen i Moss Kirsten Wiik: Epidemiene herjet, artikkel i Strandsitteren
https://forskning.no/

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag107
Igår404
Denne uka2496
Denne måneden9976
Totalt2489078

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown