Strandsitteren artikler

Folksomt på Nes-gårdene i stenhuggertiden

FOLKSOMT PÅ NES-GÅRDENE I STENHUGGERTIDEN
(Av Eilert Hansen og Oddvar Aasen)

Det var folksomt på de største gårdene på Nordre Jeløy i tiårene rundt forrige århundreskifte. Folketellingene fra årene 1891, 1900 og 1910 forteller at det bodde mellom 50 og 100 mennesker med stort og smått på og rundt de to gamle fullgårdene Nes Vestre og Østre. Til gårdene var det knyttet mindre plasser eller strandeiendommer, så som Kullebunn, Tangen, Levig, Hellebergene med brakkene, Nesskogen og Nestangen. Folk arbeidet enten på gårdene, de drev fiske eller var stenhuggere. Sistnevnte gruppe var ofte svensker som bodde med kone og barn i to store brakker som lå rett opp for dagens campingplass. Det var så mange unger rundt om at det ble opprettet egen skole i drengestua på Aas, et hus som fortsatt står. Ellers er det få spor etter husene alle nesingene bodde i.

Heyerdahl-familiens gård
Ser vi på Nes Vestre, som eies av Heyerdahl-familien, så var det her det var mest folk. Dette kom blant annet av uttaket av gate- og kantsten på Hellebergene, området som ligger vest og nord for gården. August Anker Heyerdahl eide Nes Vestre i 1891. Han var gårdbruker og selveier. På hovedgården var det fire barn og seks tjenestefolk. 9 og 20 år etter drev August fortsatt gården. I 1910 hadde ett barn forlatt redet, og tallet på tjenestefolk var redusert til tre.
Til Nes Vestre var det en plass som het Levig. Her residerte Hans Chr. Johannessen med kone og fem barn i 1891. Ti år etter bodde Ole Kristiansen, som var jordbruksarbeider, der med kone og tre barn. Han arbeidet antagelig på gården. Går vi ti år videre fram i historien har tolloppsynsmann Andreas Eriksen overtatt huset. Han bor med kone og seks barn. Bevøya hadde en funksjon i tolloppsynet, og Eriksen hadde antagelig sin arbeidsplass der. Det var også fastboende på Bevøya i disse årene, og både i 1900 og 1910 var beboerne oppsynsmenn med familier.

Strandsittere og svensk leieboer
På Nestangen bodde i 1891 strandsitter Ludvig Larsen med kone og tre barn. Han var fisker. I tillegg bodde stenhugger Erik Hansson der med kone. Han var altså svensk. Nestangen er ikke nevnt ni år etter, men i 1910 – 20 år etterpå, er det fisker Lars Ludvigsen som bor der med kone og tre barn. Navnet tyder på at denne mannen var barn på stedet 20 år før. Nesskogen hører også til Nes Vestre. Der holdt også en strandsitter med familie til. Kristian Gundersen var fisker og hadde kone og tre barn. Ti år etter var et av barna borte og i 1910 er heller ikke kona nevnt.

Syv familier og fire enslige i brakkene
Stenhuggeriet eller Barakken huset flest mennesker på Nes Vestre. I 1891 bodde det syv familier med 15 barn, og fire enslige menn der. Huggeriet ble drevet av Gullik Nilsen, som hadde kone og to barn. Videre er Andreas Kristensen Hoel med kone og tre barn, Gustav Eriksen med kone og ett barn, Jacob Andersen med kone og tre barn, hvorav ett var stenhugger, nevnt. Dessuten bodde Gunnar Olsen der med kone og fire barn, Jacob Jeremiassen med kone og to barn og Anders Andreassen med kone og tre barn. De enslige stenhuggerne var Ole Pedersen, Hilmar Andersen, Karl Stenberg og Karl Olsen. De fleste er sannsynligvis svensker som fornorsket sine navn. Husk at vi er midt i den urolige slutten på unionstiden. Å ha svensk navn i Norge var ikke populært.

Mange nye stenhuggere
9 år senere bor fortsatt Jeremiassen der med kone og to barn. En av innbyggerne heter Anders Andersen, og kan være den samme som Anders Andreassen ti år før. 1900-utgaven av Andersen/Andreassen har åtte barn. Det gikk an å få fem barn på ti år den gang. Av de enslige finner vi igjen Karl Olsen. De øvrige stenhuggerne i brakken er nye: Johan Adolf Svendsen har kone og to barn. Johan Albert Karlsen har kone og fem barn og Karl G. V. Bjørling har kone og to barn. Nye enslige menn er Johan A. Pettersen, Karl V. Pettersen, Johan G. Pettersen, Gunder Olsen, Ole Gundersen og Ole Fingarsen, Det bor med andre ord syv enslige menn i brakka på det daværende tidspunkt. I 1900-tallingen er også Stenhytten nevnt under Nes Vestre. Her bor fisker Lars Ludvigsen med kone, ett barn og far.

Stenhuggingen trappes ned, men fortsatt mange barn
Ytterligere ti år etter, i 1910, er virksomheten på Hellebergene trappet betydelig ned, og det er bare tre stenhuggerfamilier igjen. Det er nevnte Anders Andersen nå med fem barn, men ingen kone. Dessuten bor Johan Svendsen med kone og to barn der fortsatt. I tillegg har

Gustav Eriksen med kone og tre barn flyttet inn.
Stenhuggeriet på Hellebergene ble i årene 1900-1910 utkonkurrert av stenuttak lenger sør i fylket, i Råde, på Hvaler og ved Iddefjorden. Sandstenen fra Nordre Jeløy ble for sprø til gate- og kantstein i forhold til granitten lenger sør.
Nesgårdene ble, ifølge Moss byleksikon, skilt ut fra Alby gård på 3-400 tallet. Da ble det to hovedgårder på Jeløy. Skillet gikk omtrent fra Rosnes til Fuglevik. Senere ble Kjellandsvik skilt ut fra Nes, og senere igjen Skipping. Fra Nesgårdene var det stor handelstrafikk med hollenderne. De to Nesgårdene ble kalt dragonkvarteret, det vil at de var fast forlegningsplass for militæret. Helt til 1850 var Nesgårdene øvelsesplass for Krigsskolen. Så langt Byleksikonet.

Mindre folk på Nes Østre
På Nes Østre var det ikke fullt så folksomt som på Vestre. I 1891var Hans Henriksen Larsen gårdbruker og selveier. Han bodde på gården med to søstre og to tjenestefolk. Ti år senere hadde han fått seg kone, mens søstrene var borte. Ennå ti år senere i 1910 hadde Lauritz Brevig overtatt gården. Han hadde kone, tre barn og to tjenestefolk.
Til Nes Østre hørte Kullebunn hvor Martin Abrahamsen var gårdbruker, selveier med kone, ett barn og en tjenestepike i 1891. Det var ingen forandring i 1900, men i 1910 var tjenestejenta borte.
Under Nes Østre er i 1891 Tangen registrert. 9 og 20 år senere har folketellerne vært innom Østgården. Dette kan være samme sted for på alle tre årstallene er Ingebrigt Ottesen registrert som beboer. Han er fisker og strandsitter og har kone og ett barn. I 1900 losjerer seks fiskere hos ham.

Tolloppsyn på Bevøen
Bile og Bevøen er i 1891 Gnr 19 Bnr 1 og 2, dvs. egne gårdsnumre. På Bevøen bor Ingebrigtsen, jordbruker og fisker, med tre sønner. 9 år etter er oppsynsmann Anders Larsen registrert der. Han forpakter et stykke jord og driver litt med fiske. Kone og seks barn har han. 10 år etter holder oppsynsmann Fredrik Dahl til på øya med fire barn og en husbestyrerinne. Dette kan tyde på at Bevøya var oppgradert i Tollvesenet. Det bodde også en tolloppsynsmann på Levig det året.
Til slutt tar vi med Bileholmen, eller Bile som det kalles i dag. Der bodde i 1891 Ingeborg Mathisdatter med tre sønner som driver fiske. Etter det er det ikke oppgitt beboere på øya.

Fra 86 via 83 til 58 innbyggere
Oppsummerer vi, finner vi ut at i 1891 bodde det 86 personer på Nes-gårdene med tilhørende plasser. 34 var barn, men alle var ikke i skolepliktig alder. Det var 13 stenhuggere og 7 som drev med fiske, tre var selvstendige gårdbrukere og det var 11 tjenestefolk.
Ni år senere – i 1900 – var tallene slik: 84 personer i alt, derav 37 barn, 9 tjenestefolk, 8 fiskere, 12 stenhuggere og 4 gårdbrukere.
Forflytter vi oss ti år videre ut i tiden bor det 58 personer i området i 1910. Tallet på stenhuggere er kraftig redusert til tre. Barnetallet holdt seg nesten, for flokkene var blitt større. 33 barn er registrert.
Nok barn til egen skole
På Aas-gårdene som er nærmeste nabo til Nes-gårdene bodde det også en del mennesker den gang, men det var gårdbrukere og tjenestefolk. Der var det også barn som ga grunnlag for egen skole. Lærer var Mats Andersen Hødal. Han hadde henholdsvis to, fire og tre barn ved de tre folketellingene, kone og tjenestepike.
Hvem var så alle disse menneskene? Gårdbrukerne er kjent nok, men hva med alle stenhuggerene og de som drev fiske? Stenhuggerne var som oftest svensker, og de fleste har nok dratt videre til andre stenbrudd da det ble slutt på Hellebergene. Men kanskje noen etterlot seg slekt i Moss?

Nes østre, gård på nordre Jeløy, i området sør for Nes Camping som er en del av gårdsarealet, men leies av NAF. Gården eies av Halvor Sverre Brevig. Gården har vært i slektens eie siden 1770-årene. Hovedbygningen er fra 1883. Gården har ca. 140 dekar jord, men av dette tar campingplassen ca. 70 mål. Dertil kommer ca. 500 dekar skog og utmark. Jorda brukes til hestebeite. Gården leier ut 25 stallplasser og har eget ridehus.

Kullebunnen er et småbruk nesten helt på nordspissen av Jeløy i Moss, med adresse Nesveien 831. Mossinger uttaler ofte navnet som Kølabånn, og det var kullbrenningen for Moss Jernverk som har gitt gården navnet. Det opprinnelige navnet var Sundtangen. Småbruket ble bosatt på 1700-tallet. Det lå omkring 1800 under dagens Vestre Nes, men ble seinere eget bruk. Har 70 dekar jord hvor det dyrkes korn, og 170 dekar skog. Eiere i dag er Kåre Nilsen med familie.
Helleberget er et tidligere skiferhellebrudd på nordre Jeløy, vest for Nes Camping. Driften av steinbruddet opphørte i 1910. Stein fra Helleberget ble brukt både på Øvre Torv og i Henrich Gerners gate på slutten av 1800-tallet. Veien til Helleberget fikk navnet Hellebergstien i 1997.

Bevøya, vulkansk øy i privat eie nordvest for nordspissen av Jeløy. Bosatt allerede i middelalderen, men ble lagt øde etter svartedauden. Nå bebygget av noen hytter. Bevøya var eid av Mariakirken i 1397. Jordbruket på Bevøya ble nedlagt for mange år siden. Men det er blitt funnet slitte hestesko der. Øyas høyeste punkt er 49 meter, hvor det er en bronsealderrøys.

• Forrige
• Neste