Strandsitteren artikler

Å være barn på Helgerød under krigen

Av Torunn Lister Bergsbakken. Delt med tillatelse på Mossehistorien.

Torunn Lister Bergsbakken er en 81 år gammel dame, bosatt på Gjøvik. Hun bodde sine første åtte leveår i Moss. På Facebook har hun skrevet ned sine barndomsminner fra de fem krigsårene. Hun forteller om dagliglivet, men også om alvorlige hendelser. Den første artikkelen i Strandsitteren handler om hvordan man skaffet mat og klær.

Flere artikler vil følge i kommende numre. Torunn forteller:

Torunn Lister Bergsbakken på besøk på gamle tomter foran Helgerød gård. (Foto: Privat)

Noen i familien har bedt meg fortelle litt om hvordan det var å vokse opp under krigen.Jeg tenker at vi som var barn den gangen, faktisk er en utdøende rase. Kanskje det kan være litt inter- essant for nye generasjoner å høre om hvordan livet artet seg den gangen, sett fra et barns ståsted. Siden jeg er født høsten 1938, var jeg bare 1 1/2 år da 2. verdenskrig brøt ut 9. april 1940.

Jeg er glad jeg ikke kan huske den dagen. Siden jeg var så liten, ante jeg ikke at det fantes et annet slags liv enn det jeg levde de første årene. Vi hadde flyttet til Jeløy da krigen kom, og bodde der til 1946. Det er mitt barndoms paradis, og min opplevelse av krigen handler om livet der.

Staselig hus
Huset vi bodde i, Helgerød gård, hadde en gang vært en storgård på Jeløy. Jord og marker var solgt unna i årenes løp, så det var bare hovedhuset, uthus med utedo, sidebygning med to leiligheter, gårds- plass og en stor hage igjen av fordums storhet. Vi bodde i 2. etasje i den imponerende, hvite, flotte bygningen, som hadde to søyler ved den brede inngangen. Staselig var det, men vi hadde som sagt utedo, og ikke noe bad. Vi hadde stue, kjøkken, et soverom og en stor veranda ut mot hagen. I denne hagen var det all slags frukt og bær, pluss tobakksplanter! Tobakken ble hengt opp til tørk på loftet, og siden brukt litt til privat bruk av eieren, og resten som byttemiddel mot andre ting eieren trengte. Det var masse bytting av saker og ting under krigen, og en kunne stadig lese annonser som «Har egg, ønsker beksømstøvler ...».

Torunn som 3,5 åring i badestampen på verandaen på Helgerød. Bak moren Else-Marit. (Foto: Privat)

Plommefristelsen ble for stor
Hagen på gården var en drøm. Vi fikk spise rett fra busker og trær, gråpærer, epler, moreller, rips og bringebær. Det eneste vi ikke fikk ta, var de gode plommene. Jeg har aldri forstått hvorfor de var så hellige? En gang jeg hadde vært ute og fartet, kom jeg hjem da det begynte å bli mørkt. Da ble fristelsen for stor for en femåring, og jeg snek meg inn hageporten og rappet to plommer. Med verdens svarteste samvittighet spiste jeg plommene, på vei ut av hagen. Smakte de godt? Nei!! De smakte ingenting.
Det var en lærepenge.
Gårdsplassen på forsiden av huset var enormt stor i mine øyne. Det var «en mil» mellom trappen og porten. Det underlige var at da jeg så igjen stedet som voksen, så hadde alt sammen krøpet! Det er igjen bare en litt stor gårdsplass, den mila var nok bare ca 100 m? Likevel var den et paradis for unger. Det var en brønn der, ei steinrøys med store lekemuligheter, et stort tre med bittesmå, røde dvergepler som så ut som nyper, og gressplener med både hvite og røde kløverblomster som vi kalte sukkertopper.

Det var frittgående høner, som la fra seg visittkort der vi kunne risikere å sette oss, det var en nydelig katt som het Pattus, og terrieren Jeppe. Det var datteren til den myndige eieren av gården som eide Jeppe, men siden denne datteren, som vi kalte tante Lita, var gift med en sjømann som nesten aldri var hjemme, var hun og Jeppe stadig på Helgerød. Hunden tronet fornøyd i sykkelkurven til tante Lita, når de var på farten.

Gårdens eier var en myndig gammel dame, som skarret på r’ene, for hun var fra Sørlandet. Hver morgen gikk hun til speilet, strakte ut tungen, og skarret «errrr du frrrisk i dag da, Anthea». Hun var streng, men rettferdig, og snill mot meg!

«Arme riddere» med rød saus
Hva spiste vi? Det er naturlig å sende noen gode tanker til alle husmødrene under krigen. Det er de tapre menn som blir nevnt og hyllet for sin innsats, men tenk på hva husmødrene gjorde! De laget mat med minimale ressurser, dårlig råd, lite utvalg i butikkene og de mikset og trikset, så vi skulle overleve. All ære til dem!

Mor var det trygge og gode for meg. Hun var limet i familien. Hun var den som alltid var der. Hun laget mat, mat som ikke alltid var noe god i mine øyne, men hun gjorde så godt hun kunne, ut fra de mulighetene hun hadde. Frokosten hos oss besto vanligvis av havregrøt. Ååå, hvor jeg hatet den gyselige havregrøten! Noen ganger dukket det opp noen gule, flate, glatte klumper i grøten, og jeg ante ikke hva det var, men de skulle ikke være i havregrøt!

Arme riddere av gammelt brød var den beste desserten for mange barn som ikke var godt vant under krigen.

I ettertid har jeg funnet ut at det måtte være maiskorn som hadde kommet i havregrynssekkene. Jeg spiste ikke en eneste tallerken havregrøt etter krigen, før jeg var over 60 år!

Vi hadde jo ikke noe kjøleskap, men et stort spiskammers hadde vi. Kjølevarer holdt seg jo ikke så lenge der, så når melka begynte så smått å bli blåsur, helte mor den i suppetallerkener og lot dem stå på rad og rekke i spisskammerset. Det dannet seg et lag av fløte på toppen, og under stivnet den sure melka. Melkeringer het produktet, og det smakte kjempegodt med litt sukker på toppen! All mat måtte utnyttes, ingenting skulle kastes hvis det var spiselig. Dette har nok sittet i ryggmargen min i alle år etterpå. Når brød og loff ble hardt, delte mor det opp i små biter, og vi fikk det med melk og sukker på til kveldsmat. Mor døpte retten til
«kyllinger» av en eller annen merkelig grunn! Gammelt brød ble også festdessert som «arme riddere» med rød saus til.

Poteter reddet oss
Jeg kommer ikke utenom poteten. En gang fortalte jeg en liten pjokk at poteten reddet oss under krigen. Han satt og tenkte litt, og så strålte han opp og sa, «ååååja, dere kastet poteter på tyskerne»! Han tenkte nok på egne snøballkriger med kompisene sine! At poteten reddet oss, er jeg overbevist om. Det var ikke mangel på poteter, for mange dyrket det i hagene sine også. Dessuten kunne den brukes til så mye! Mor laget en deilig fyrstekake med potetfyll, hun laget potetlomper, og gjett om det var lørdagskos! Lunkne, nystekte potetlomper med sirup på!! Da gjorde det ikke noe at vi ikke hadde radio, for den hadde tyskerne tatt. Mor fortalte eventyr, hun. Jeg fikk inn Asbjørnsen og Moe, Brødrene Grimms Snøhvit og de 7 dvergene og Askepott, med morsmelken.

Middagene våre var ikke av en type man ville servert i dag, ikke alle iallfall. I vårknipa, med mangel på grønnsaker osv., hendte det ofte at middagen besto av poteter med hvit saus en dag, og poteter med brun saus en annen dag. Sild ble stekt i tran, frister det noen å prøve det i dag?! Nei, det var ikke spesielt fristende for meg heller. Jeg holdt meg for nesa og spiste ...

Kålrabibiff med løk anno 1940
Kålrabibiff med løk var herrekost, det er faktisk veldig godt! Stekt blomkål med brun saus, stekt hvitting, grønnsaksupper uten kjøtt i, kokt torsk, er og middager jeg husker. Vi var heldige som fikk frukt og bær av fru Sunde, for det var lite frukt i butikkene. Appelsiner, bananer og druer hadde jeg aldri spist før lenge etter krigen.

Husmødrene var eksperter på å lage «krisemat», og lage erstatningsprodukter av mye. Husker de brente erter og kokte «kaffe» på. En gang i blant var vi så heldige å få danskepakker med mat. Det var stor stas! Det jeg husker best var et pålegg som het Monapålegg. Det var det beste pålegget jeg hadde spist i hele mitt liv! Det var kanskje et slags nypesyltetøy, jeg vet ikke, men å, så godt det var! Far var stadig ute på matauk, og kom hjem med sykkelveskene fulle av brune bønner, erter, blåbær og tyttebær. Disse turene var kamuflert grenselosvirksomhet, men de ga jo oss et kjærkomment tilskudd til husholdningen. Vi visste ikke noe om den egentlige hensikten med disse turene hans ...

Jeg tenker av og til på hvordan det var å være husmor den gangen, med rasjoneringskort og «merker» på alt man skulle ha. Jeg går i butikken og kan velge og vrake, det er ingenting som mangler.

Mor kunne sy de vakreste klær
Det var ikke bare matproblemer husmødrene måtte takle under krigen. Vi måtte jo også ha klær, og sko. Dette var ikke enkelt, for i butikkene var det ikke mye utvalg.

Jeg var ganske heldig i klesveien, for både mor og far kunne sy! Mor kunne trylle frem små, fine kjoler til meg ut av ingenting, men kort sagt var det vanlig med hjemmestrikket, hjemmesydd, omsydd og arvet. Jeg hadde bl.a. noen forferdelige, brune, tykke, hjemmestrikkede strømper, som klødde og stakk. Jeg hatet de strømpene! For å få strømpene til å henge på, brukte vi noe som het «liv». Livet hadde vi utenpå trøya, og det hadde stofftrukne knapper hvor det var festet strikker med knapphull. På strømpene var det også en knapp, hvor den andre enden av strikken ble festet. Stoffet på alle disse knappene ble jo slitt, og under var det gult metall. De var kalde og ekle, og jeg har fobi mot «kalde knapper» den dag i dag, og unngår mest mulig klær ned knapper! Utenpå underbuksen hadde vi en litt tykkere i lyseblå eller rosa flanell, - bære lækkert, spør du meg! Det ble alltid et mellomrom mellom flanellen og strømpekanten, og det mellomrommet var som regel blåfrossent når jeg kom inn om kvelden på kalde dager.

Fin med pannekakelue
Det fineste jeg hadde i klesveien, var en blåveisblå kåpe, som mor sydde av en gammel kåpe. Far laget skulderveske og «pannekakelue» av samme stoff, så gjett om jeg spankulerte kry ut i våren den gangen! Pannekakelue var en litt finere utgave av alpelue. Husker også at far laget skottelue til meg, som tilbehør til en pjekkert. (Skottelue = båtlue med skotske bånd på, og pjekkert er en utejakke). Babytøy besto av gasklut, flanellsbleie, trøye og skjorte med blondekrage, og sparkebukser. Om natten hadde babyene løyerter. Den gangen var babyer baby, og ikke en miniatyrvoksen.

Noen familier hadde kaniner i hagene sine. Vi anså dem som kjæledyr, og plukket løvetannblader til dem. Heldigvis hadde vi ikke kaniner selv, for det ble traumatisk da kjæledyrene plutselig ble servert til middag. Likevel misunte vi litt alle som fikk kaninskinnkåpe og «puselue» med dusker på. Vi måtte alltid bort og klappe på det fine, myke skinnet! Noen fikk til og med sydd muffe! Muffe var en merkelig og upraktisk sak. Du holdt den foran deg, og stakk hendene inn i den. Den fungerte vel som en slags veske, men jeg syntes den var tåpelig, siden hendene var satt ut av spill. Jeg fikk visst ei muffe jeg og, men den ble for det meste liggende i en skuff.

Kjole av fallskjerm
Vordende bruder var ivrige etter å få tak i fallskjermsilke til brudekjolen sin. Det var jo lite luksustøy å få kjøpt, så lykkelig var den som kunne få sydd den viktige kjolen av den attraktive delen av en fallskjerm! Det er nok mange som har giftet seg i en slik kjole!

Når jeg tenker på krigsbryllup, så husker jeg for alltid en av mine store skuffelser som barn. Mors bror skulle gifte seg med sitt livs kjærlighet høsten 1944, og jeg skulle få være brudepike! Jeg skulle ha blå silkekjole, og så for meg dette som et eventyr hvor jeg skulle være prinsesse. Et par uker før bryllupet, skulle jeg prøve lakkskoene mine. De var for små ... Det var ingen mulighet for å skaffe nye, så hele eventyret mitt falt i grus. Jeg husker at jeg la meg i senga og gråt mine modige tårer.

Sko var jo også mangelvare under krigen. Det vi hadde var tøysko, fiskeskinnsko og forskjellige utgaver av tresko. Trebånner kalte vi alt som hadde tresåler. Ellers gikk gamle skinnsko i arv, så lenge skinnet holdt!

Vi fikk en svenskepakke en gang, og den inneholdt blant annet beksømstøvler i skinn, og de var akkurat passe til meg! Jeg fikk også grå raggsokker med en liten blomst brodert på siden av vrangborden, og var de fineste sokkene jeg hadde sett! På toppen av alt fikk jeg en hvit anorakk med blått bærestykke, og med glidelåser som hadde en liten kule i enden. Oh, lykke!!! Vi kom oss igjennom krigen, i hjemmestrikket, hjemmesydd, omsydd og arvet, og jeg tok ingen skade av det, (bortsett fra de knappene, da).

3,5 år gamle Torunn

• Forrige
• Neste