Strandsitteren artikler

Første injuriesak fra Moss 1814.

Dette er den fullstendige artikkelen om injuriesaken fra Moss i 1814, skrevet av Nils E. Øy. En forkortet illustrert versjon uten de opprinnelige domsreferatene finnes i Strandsitteren nr. 1 i 2016. Forkortelsene er gjort av plasshensyn og fordi noen lesere kan finne språket og stilen vanskelig å sette seg inn i.

Nils E. Øy

Første injuriesak i 1814 i Moss
- før grunnlovsblekket var tørt...

Mens Kristian Frederik ennå formelt var konge i Norge vedtok Statsrådet – med flere Eidsvoll-menn som medlemmer – å sette i gang den første injuriesaken i Norge under ny grunnlov. Vedtaket i Statsrådet ble til og med truffet på 15-årsdagen for den dansk-norske kongens innskrenkninger i trykkefriheten etter Struensee-perioden, den 27. september 1799.

”Trykkefriheds-Action” ble slike saker kalt i datidens presse, og den første ”actionen” – mot kjøpmann Hans Chrystie fra Moss – ble godt dekket i datidens Christiania-aviser. Dekningen den gang besto i å gjengi tiltaler og rettsavgjørelser ordrett, men noen form for rettsreportasjer var det ikke. Det var sjelden at avgjørelsene ble kommentert av avisene selv, men det hendte at andre personer, og jurister, sendte inn kommentarer – og da oftest anonymt eller under psevdonym. Bakgrunnen for saken mot Chrystie var hendelser i den nylig avsluttede ”Kattekrigen” med Sverige , som endte med våpenhvile og fredsavtale fastsatt ved Mossekonvensjonen 14. august 1814.

Kjøpmann Hans Chrystie d.y. (1793-1877) var sønn av Andreas Chrystie d.y. (1761-1840) og hans andre hustru, Dorothea Elisabeth (1776-1793). Hans Chrystie d.y. tok borgerskap som grosserer i Moss den 11. januar 1811. Han reiste mye rundt i Norge i 1810 og i utlandet, blant annet England, i 1811-12, for å utdanne seg for den handelsvirksomhet som han etter hvert skulle drive i hjembyen.

I 1814 var han 22 år og løytnant i borgerkorpset i Moss og slik sett kanskje særlig interessert i hvordan den profesjonelle norske hær utførte sin del av krigsoppgavene. Moss var i så måte et utmerket utsiktspunkt, som knutepunkt for hæravdelingene som kom sør- og vestfra, på vei til og fra krigssonen i Smaalenene.

Hans Chrystie skrev sitt innlegg fredag den 19. august 1814 – bare fem dager etter at krigen ble avsluttet gjennom Mossekonvensjonen og på et tidspunkt da slett ikke alle visste at krigen var slutt. Det var styrker i Indre Østfold som først fikk fredsmeldingen denne dagen. Marinens løytnant Falck, som var leder for tre norsk kanonjoller ved Jomfruland, fyrte av flere kanonskudd denne dagen for å stanse den svenske fregatten ”Eurydice”, helt uvitende om fredsslutningen i Moss.

1. Statsrådet, eller Regjeringsrådet som det også ble kalt, var opprettet 2. mars 1814. Rådet hadde fem medlemmer og trådte i kongens sted 19. august 1814 da Kristian Fredrik undertegnet et reskript om at han var syk og overlot sin myndighet til Statsrådet. Dette var i samsvar med en såkalt ”hemmelig artikkel” i Mossekonvensjonen.
2. Navnet oppsto ved at de norske troppenes stadige tilbaketrekning ble sammenlignet med katten som trekker seg tilbake fra vann.

Leserinnlegget til Chrystie kom først på trykk den 17. september i Christiania Intelligenssedler, og lød slik:
Det er beklageligt, at vi, ved at see Fienden uden Modstand trænge frem til Glommens Bredde - der han saa ofte har været og uden at have tabt 300 Krigere paa vor Side, skal strax see os satte i den Stilling, at Muligheden af at forsvare vor Selvstændighed endog kunne drages i Tvivl. Enhver for sit Fødeland følende Nordmand maa gyse over denne Tingenes Vending og endnu Mere over Aarsagene hertil! Dog, vi maae ikke tabe Modet - vi vilde haabe at vor Regjering tager de bedste Forholdsregler for at opretholde vor Ære og forebygge en blodig Borgerkrig. Det er endnu Kraft i Nordmandens Arm, naar den blot bliver mandigen styret, og var det endog ikke førend ved Brakars Grav, da maae Fienden finde den Motstand, som det sømmer sig Norges ægte Sænner at byde ham. Vi have nu tildels lært at kjende vore Folk, skulle ikke de af visse, som - man tør sige det høit - have forraadt Landet og derved tabt al Agtelse saavel i Armeen som blandt Folket, skulle ikke disse straks sættes ud af de Poster, hvori de endnu mere kunde skade Landet? Jo, Erfaring har nu længe nok viist os, at ingen Overbærelse bør finde Sted med saadanne Personer, som med saa megen Grund miskjendes. Skal vi tænke paa at forsvare vor Selvstændighetd, da maae der foretages en kraftig Forandring i adskildlige af vore Indretninger: den nærværende Commisariats-Commission maatte forbedres ved at besættes med Mænd, som have Kundskab nok til at beklæde denne viktige Post; til Armeens Bagage matte de fornødne Trosse-Heste, som for længe siden ere udskrevne, reqvireres; i de Districter, hvor Armeen var, maatte da sættes et vist Antal av Borgdernes Heste paa forskjellige Stattioner fra Magasinerne, som var tilstrekkeligt til at fremføre den nødvendige Proviant til Armeen, og ikke som nu, da man tager alle de Heste som findes til at staae for Bagagen og har ingen til Provianten. Korn og Flæsk kan lettelig faaes, enden ved Opkjøp eller Udskrivning, som vil blive ubetydelige paa hele Landet; det gjælder blot at fordele disse Magasiner paa beqvemme Steder for Armeen. Naar hvert Regiment blev saa lidet opslittet som muligt, eller i det mindste hver Bataillon, og naar hver Divisjion beholdt sine egne Officierer, det vilde vel heller ikke lidet bidrage til ved Orden; i det Tilfælde kunne man ogsaa ansætte Regiments-Commissarier, som skulle sørge for hvert Regiments Forsyning med Proviantene. Førend disse og flere andre Ting blive rettede paa, kan vi vel ikke love oss noget godt Utfald, men Nationen sætter sin Forventning til at det vil skee.

Indsendt den 19de August 1814.
Innlegget var ikke egentlig undertegnet, men opplysningen om at innlegget var innsendt den 19. august sto under innlegget. Det utsagn som kommisjonen reagerte på, var følgende:
"Skal vi tænke paa at forsvare vor Selvstændighed, da maa der foretages en hastig Forandring i adskillig af vore Indretninger: Den nærværende Commissariats-Commission maatte forbedres, ved at besættes med Mænd, som have Kundskab nok til at beklæde denne vigtige Post."

3. Teksten er utydelig, men dersom Brakar er korrekt, er det trolig myntet på stortyven Arve ”Brakar” Lindal fra Høland, født 1751, som herjet rundt som stortyv i årevis, særlig i Sverige.

Etter at Statsrådet hadde besluttet å reise sak, ble tollprokurør Lauritz Tranekjær (1763-1830) utpekt til aktor. Han utformet siktelse og formulerte spørsmålene til det første rettslige forhør i bytinget fredag 7. oktober 1814. Det ble starten på en lang og omstendelig rettsprosess, med mer enn 20 rettsmøter i løpet av vel ett år, fram til første domsavsigelse mandag 8. januar 1816.

Årsaken til den langvarie behandlingen, er at man den gang ikke hadde politietterforskning og rettslig saksforberedelse hos politi og påtalemakt som i dag. Rettsforfølgelsen skjedde ved rettslige forundersøkelser, som oftest en serie avhør i domstolene, inntil man mente å kunne ta saken opp til doms. Endelig punktum for saken ble først satt etter to ankebehandlinger, med full frifinnelse av Chrystie i Høyesterett den 14. mai 1817.

Det startet altså i Moss Bythingsret den 7. oktober, der Gregers Winther Wulfsberg (1780-1846) var byfogd. Han hadde deltatt i riksforsamlingen på Eidsvoll i mai måned, og Chrystie var åpenbart godt kjent med hva som skjedde der, med grunnlov og ytringsfriheten som var fastsatt i § 100. Da han møtte til det første rettslige avhør viste han blant annet til Eidsvollsverlet, og nektet å svare på spørsmålene som var oppstilt av aktor Tranekjær. Han protesterte mot at det kunne reises offentlig straffesak mot ham og mot at siktelsen bygde på Forordningen av 27. september 1799, som han mente var satt ut av kraft gjennom Grunnloven.

Chrystie fikk likevel ikke gehør hos Wulfsberg i sitt krav om at saken måtte avvises. I stedet ble Chrystie i rettsmøte 24. oktober truet med fengsling på vann og brød hvis han ikke ville besvare spørsmålsskriftet. Denne avgjørelsen ble påanket, men etter at Chrystie fikk klargjort at dette ville bety en utsettelse med et halvt år, i påvente av at den nye norske Høyesterett skulle åpnes , ombestemte han seg. Den 5. desember møtte han igjen i retten, trakk anken og svarte «ja» på prokurør Tranekjærs spørsmål om han var forfatter av det aktuelle avisinnlegget. Han forsikret dessuten at han var alene om innlegget, og at det var skrevet med eget og fullt overlegg. På spørsmål om hvilke motiver han hadde for å skrive slik, svarte han:
- Av Fedrelandskjærlighed, og at benytte sig af den Rettighed, som Grundloven giver enhver Statsborger, at yttre sig frimodigen over Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand.

Etter dette kunne rettsprosessen fortsette og i løpet av januar 1815 fikk Chrystie anledning til å føre lokale vitner som skulle forklare seg om hva som etter hans mening gikk galt med hærens forsyninger under krigen. I løpet av januar skaffet han seg også en forsvarer, nemlig cand. jur. Herman Peter Vogt Krefting (1784-1863), som også var konstituert sorenskriver i Moss fogderi og hadde møtt på det overordentlige storting i Christiania høsten 1814. 

Krefting gikk offensivt til verks etter at han hadde fått utsatt et rettsmøte noen dager for å sette seg inn i saken. I løpet av februar 1815 fremmet han «Contrastevning» mot «Commisariat-Commissionen», samtidig som retten gjennomførte de første avhørene av Chrysties vitner.

4. Den nye norske Høyesterett i Christiania ble først åpnet 30. juni 1815.

Sentralt i vitneførselen sto blant annet påstått sendrektighet med å få på plass et feltbakeri Moss. Dette ble antakelig prekært da Fredrikstad festning, med sine bakeri og magasiner, falt den 4. august 1814. Fra før var Fredriksten omringet, og skulle hæren få brød måtte det arbeides raskt for å sikre proviant til flere titusentalls norske soldater.

To av vitnene ble kalt «Entreprenurer for det paa Moss anlagte militaire Bagerie», og de ble spurt om bakeriet var ferdig tidsnok til at armeen fikk tilstrekkelig mengde med brød og om bakeriet hadde kapasitet nok til å oppfylle brødrekvisisjonene som innløp. Vitnene fant det vanskelig å svare på spørsmålet, men svarte at hvis bakeriet hadde vært klart tidligere, så kunne det ha forhåndprodusert brød som ville gjort bakeriet bedre i stand til å levere brød ettersom rekvisisjonene kom inn. Til det andre spørsmålet svarte vitnene at i «en Tid af 8 a 10 Dage under Felttoget» kom det rekvisisjoner fra 20-30 divisjoner som ved flere tilfelle måtte vente i flere dager før de kunne få sine provianter.

Det ble fortalt at soldatene ute i felten gråt av sult, når de ofte var helt uten skikkelig mat og måtte spise umalt og malt havre, samt dårlig tørrfisk. De som hentet brød fortalte også at da brødet ofte kom rett fra ovnen, glovarmt og i regnvær på ristende vogner, endte det nesten til den samme «Deig, hvorav det var kommen».

En murmester avla vitnemål om at han var den eneste murmester som var engasjert til arbeidet, og at han hadde hatt åtte mann til hjelp med selve murarbeidet, samt håndlangere, og alle var utkommanderte soldater. Han kunne ikke svare på hvordan det var med tømmermannsarbeidet. Han bekreftet at arbeidet stort sett skjedde i de vanlige arbeidstider, og at det først helt på slutten ble arbeidet også på søndag og kveldstid.

To andre vitner bekreftet på spørsmål at «flere Tusinde Pund haarde Brød» tilhørende armeen var lagret på pakkhuset til kjøpmann Johan Gude (1760-1842), og at bare en brøkdel én gang ble tatt ut under krigen til en dragonavdeling, på «Commissionen»s ordre. Et av vitnene, som var bestyrer av det militære magasin i byen, forklarte dessuten at han hadde fortsatt å levere ut av dette brødlageret – uten ordre – så lenge det var noe igjen.

Kaptein Rud vitnet om at han som magasinbestyrer på den tiden hadde hatt omkring 130 tønner saltet kjøtt i sin forvaring, men opplevde ikke at kjøttrasjonene ble øket, for å erstatte mangelen på brød.

Da avhørene skulle fortsette, blant annet med undertollbetjent Jens Walløe (1778-1830) fra Moss, den 16. januar, kom imidlertid aktor sterkere på banen og krevde nå både kontrastevningen og de foretatte vitneavhørene avvist. I et rettsmøte den 27. februar 1815 fikk aktor medhold i at vitneavhørene skulle avvises på grunn av feil ved kontrastevningen.

5. Det var opprettet fire stiftsoverretter i Norge i 1797.

Etter langvarig ankebehandling i «Aggershuus Stiftsoverret» fikk Chrystie og Krefting i hovedsak likevel medhold, i en kjennelse datert 25. juni 1815: Stiftsoverretten påla Wulfsberg å «afhøre Apellantens Vitner». Chrystie noterte seg denne dagen at han hans sak nå sto slik den hadde stått for sju måneder siden, bare med den forskjell at han hadde måttet betale aktor 60 riksbankdaler, i tillegg til en del andre utgifter og salær til Krefting.

Den 31. juli kunne endelig Chrystie starte med nye avhør av vitner som skulle påvise at han hadde rett i sin kritikk av forsyningstjenesten under krigen. Chrysties og Kreftings avhørsplan var satt opp i seks punkter:

1. At det i Moss anlagte feltbakeri ikke ble opprettet med den nødvendige hurtighet.
2. At «Commissariats-Commissionen», mens bakeriet var under oppføring og senere, når kapasiteten ikke var tilstrekkelig, ikke rekvirerte bakerovner i byen som kunne levere det nødvendige antall brød.
3. At «Commissariats-Commissionen», når hærens transporter kom for å hente brød, og måtte dra uten tilstrekkelig mengde, ikke ga ordre til Magasinforvalteren, kaptein Rud, om å utdele av de tusentall med hardt brød som var blitt lagret hos Johan Gude.
4. At det, til tross for at Mosse Møllebrug daglig kunne male bortimot 500 tønner korn, ikke i betimelig tid var sørget for kornmaling, i stedet for at flere divisjoner som lå ”3 a 4 Mile” oppe i landet måtte sende sin havre til Moss for maling, noe som medførte doble kostnader og tidsspille.
5. At «Commissionen ikke betimeligen» hadde sørget for oppkjøp av kjøtt og derved satt magasinene i stand til å levere fastsatte kjøttrasjoner. På den måten ville man kunnet redusere pågangen etter brød.
6. At troppene, ikke bare ved innkvarteringer, men også under marsj fikk utdelt umalt havre. Det ble vist til at en bataljon av Søndenfjeldske under major Grønner, som hadde marsjert 11. august fra Tønsberg over Moss til Råde og Onsøy, og som ved avmarsj hadde fått umalt havre til lønning, også hadde fått det samme ved stasjonering som feltvakt ved Ørmen i Onsøy etter 14. august.

Blant vitnene som forklarte seg den 31. juli var undertollbetjent Jens Walløe, som var blitt nektet å vitne i januar. Han kunne blant annet fortelle at 32 militære mannskaper, deriblant åtte murere og åtte tømmermenn var satt inn i arbeidet med bakeriet, samt av byens folk fire tømmermenn og murmester Jesche. Walløe mente at arbeidet neppe ble forsinket av at det ble utført av militære mannskaper, men bekreftet at det bortsett fra helt på slutten kun ble arbeidet i vanlige arbeidstider.

Chrystie og Krefting ønsket nå å avhøre ytterligere flere bakere og offiserer, og videre avhør ble berammet til midten av august. En baker i byen forklarte da at det fantes noen bakerovner i byen som kunne vært brukt til å bake brød til armeen. Han viste til «Madame Mandahls Gaard, at deri paa engang kan bages Brød af 3 Tønder Rug, og i Hr. Lodsoldermands Bougs Gaard existerer en Bagerovn, der er endnu større.» Bakeren opplyste at i hans egen ovn kunne han ikke bake «Commisbrød» , men bare brød av mindre størrelse og ikke svært mange om gangen, men at han kunne ha levert kommisbrød hvis han hadde fått disponere de nevnte private bakerovnene. For å påvise at de ansvarlige ikke hadde tenkt i de baner i 1814, la Chrystie fram et svarbrev han hadde fått fra byfogd Wulfsberg, datert 31. desember 1814:

6. Grovt rugbrød, kunne veie 3-4 kilo og være en halvmeter langt. Populært også kalt soldaterstomp.

«Til Gjensvar paa omstaaende Forespørgsel, vil jeg ikke undlade herved at meddele: at jeg aldrig af nogen Authoritet er bleven anmodet om at reqvirere Bagerovne her i Byen, til Forbagning af Brød for Armeen.»

Avhør av offiserer fra Søndenfjeldske Regiment kunne først skje i oktober og måtte dessuten gjennomføres i Frederikshald Bythingsret. Offiserende ble forelagt fem spørsmål for å få bekreftet at bataljonen som marsjerte fra Tønsberg 11. august 1814, over Moss til Råde og Onsøy, ikke hadde fått proviant som fastsatt. Flere offiserer bekreftet at de kun hadde fått umalt havre før de dro fra Tønsberg, men at byens innbyggere hadde ettersendt noen ferdigbakte brød til Horten. Det var eksempler på at havren måtte sendes lange veier til formaling og vitner hadde også hørt at soldater kun hadde fått utdelt umalt havre mens de lå i feltvakt ved Ørmen i Onsøy. Flere offiserer opplyste at de måtte vente minst to dager på brød. Ingen hadde opplevd å få dobbel rasjon med kjøtt som erstatning, men noen kunne bekrefte at de selv hadde klart å få kjøpt kjøttvarer av bønder i nærheten.

To underoffiserer forklarte at de «en Dags Tid før Opbruddet fra Cantonnementet paa Vestlandet» fikk utdelt umalt havre i stedet for mel eller brød, og med denne proviant samt «noget Tørfisk og Brændeviin» , måtte de klare seg med til en eller to dager etter slaget ved Kjølberg bro.

Endelig – mandag den 23. oktober 1815 kunne Krefting gjennomføre sin prosedyre i Moss Bythingsret. Krefting prosederte på at det ikke lå noe fornærmelig for kommisjonen eller noe skadelig for Staten i det påtalte avisinnlegg, men at de uttrykk som var brukt «vare aldeles overeensstemmende med den Frihed, som Norges Grunnlov (...) hjemler enhver Undersaat». Han understreket at rettssaken hadde vist at kommisjonen «kunde trænge til Forbedring». Han konkluderte med at Chrystie måtte frifinnes fullstendig og han krevde «Reparation» fra kommisjonens medlemmer for «tilføiet Tort og Tidsspilde» på 1.000 riksbankdaler, samt sakskostnader på 300 riksbankdaler.

Aktors prosedyre, som først ble holdt mandag 13. november, gikk ut på at den som skal bedømme en militær autoritets handlinger, som riktige eller uriktige, må også besitte militære kunnskaper. Det kreves så omfattende kunnskaper og opplysninger at det kunne man ikke vente av en enkelt privatmann, uten særlige forutsetninger. Aktor mente at rettssaken til fulle klarla dette, og at avisinnleggets utsagn derfor måtte mortifiseres og Chrystie dømmes til å betale bot til fattigkassen, samt betale hans «egen Umage» med 200 riksbankdaler. Prosedyrene ble avsluttet i et siste rettsmøte den 20. november 1815.

7. Det var her demarkasjonslinjen gikk, mellom det frie Norge og den okkuperte svenske del, etter Mossekonvensjonen av 14. august.
8. Vestlandet ble den gang ofte regnet helt opp mot Telemark, men antakelig er det avmarsjen fra Tønsberg som er ment.
9. Mengden ble av annet vitne oppgitt til 2 Mark tørrfisk (tilsvarte ca 500 gram) og ¼ Pot brennevin (tilsvarte bortimot en liter).

Dommen falt 8. januar 1816, og lød slik:
Aar 1816, den 8de Januar blev Mosse Bythingsret sat og afholdt paa Stædets Raadstue, administreret ved Byfogden og betjent af Laugrettesmændene Hans Gølstad, Jokum Bach, Hans Pedersen og Niels Duun.
Hvor da, udi Sagen, anlagt af Troldprocureur Tranekjær, som Actor, paa Justitiens Vegne, imod Kjøbmand Hans Chrystie, for formeentlig Overtrædelse af Trykkefriheden blev afsag saadan

Dom:
Efter Norges Statsraads Befaling av 27de September 1814, communiceret igjennem Stiftamtmanden af 29de næstefter, har Toldprocureur Tranekjær, som beskikket Actor paa Justitiens Vegne, under 12te October samme Aar sagsøgt Kjøbmand Hans Chrystie i Moss, fordi han, som Forfatter af et udi i Christiania Intelligentsseddel No. 74 Aar 1814 indrykket Avertissement, underskrevet: ”Indsendt den 19de August 1814”, hvor i blandt andet er brugt saadan Udladelse: ”Den nærværende Commissariats-Commission maate forbedres, ved at besættes med Mænd, som have Kundskab nok til at beklæde denne vigtige Post”, formentligen skal have fornærmet den da tilværende Commiassariats-Commission.

Til den Ende har Actor udi Sagen paastaaet, at de af tiltalte Hans Chrystie i forberørte Avertissement, som anført, om Commissariats-Commissionen brakte formeentligen fornærmelige Udtryk maae ved Dom blive mortificerede, og Tiltalte tilpligtes, i følge den 12te § i Fr. af 27de September 1799; at utrede tilstrækkelige Pengebøder til Fattigkassen, samt derhos at betale Sagens Omkostninger, hvoriblant til Actor i Salarium og Erstatning for havte Udgivter, foruden hvad Procurator Lunde forhen er tilkjendt for sit Møde ved et Thingsvidne den 16de Januar f. A.

Derimod har tiltalte Kjøbmand Hans Chrystie, for hvem ingen Defensor er udnævnt, ladet contrastævne, og paastaaet sig aldeles frifunden for Commissariats-Commissionens Medlemmer, som have foranlediget Actionen, Een for Alle og Alle for Een, i Reparation for denne, etter hans Formening, ubilligen anlagte Justitssag, og for tilføiet Tort og Tidsspilde 1000 Rbb. rede Sølv, samt ligeledes af Commissarats-Commissionens medlemmer in solidum 300 Rbb. S. V. i Sagens Omkostninger, hvorhos han har protesteret imod de Procurator Lunde, ved Eractningen under Thingsvidnet den 16de Jan. f. A. tilkjendte 60 Rbb. R. V.

At tiltalte Hans Chrystie er Forfatter af det Avertissement, hvori de paastævnede Udtryk findes anbragte, det er in confesso. I Henseende til den, fra Tiltaltes side, passerede Vidneførelse, da har Dommeren i sin Eragtning af 20de Februar forrige Aar, allerede derom yttret sin Mening, hvilken han ikke, ved Stiftsoverrettens Dom, der tilsidesætter samme, finder sig foranlediget til at fravige, hvortil kommer, at Udtrykkene quæstionis ere av den Beskaffenhed, at de neppe kunne være Gjenstand for juridisk Beviis, thi da de indeholde et Forslag, saa opstaar det Spørgsmaal: Hvad var Forslagets Øiemed? – Dette Øiemed har Forfatteren i det foregaaende af Avertissementet angivet at bestaae i Norges Selvstændigheds Forsvar. Om nu Øiemedet ved den foreslaaede Forbedring af Commissariats-Commissionen fælleds med de øvrige proponerede Forandringer, havde kunnet opnaaes, kan ikke afgjøres, da det vel er notorisk, at Personalet i bemeldte Commissariats-Commission blev skrevet, intet Forsvar for Selvstendighede, idetminste ikke med Vaaben, blev prøvet. – Hvorvidt den paaklagede Passus af det omhandlede Arvertissement kan ansees fornærmende for den daværende Commissariats-Commission, vil komme an paa en nøiere Undersøgelse af Ordenes Betydning.

10. Troldprocureur er trykkfeil, skal være Toldprocureur (tollprokurør), som førte aktorat i tollsaker.

Naar det deri hedder, at Commissariats-Commissionen maatte forbedres ved at besættes med Mænd o. s. v., saa kan ved Commissariats-Commissionen ikke forstaaes de Personer, hvoraf den bestod, men selve Indretningen, der af Regjeringen var anordnet til Armeens Forsyning. Det Paaklagede maatte altsaa forsaavidt synes at angaae Regjeringen; men fra dette Synspunct kan Sagen ingenlunde betragtes, da Actionens Anlæg ingen saadan Fornærmelse har til Gjenstand, ligesaalidt som dertil kunde være Anledning, verken efter Sagens Natur eller efter Grundlovens 100de § og Forordningen af 27de September 1799, § 7, hvilke Lovsteder begge udtrykkeligen tillade Undersaaten i trykte Skrivter at Yttre sig frimodigen om Statsstyrelsen, og den sidste in specie nævner Forslag til Forbedring i Landets offentlige Indretninger, som en tilladelig Gjenstand for Skribenten. Det fornærmende imod Commissariats-Commissionens Medlemmer maatte altsaa ligge deri, at Tiltalte har erklæret det for en Forbedring ved denne Indretning, naar den blev besat med Mænd, som have Kundskab nok til at beklæde denne vigtige Post; hvilket igjen forudsætter, at Commissionens daværende Medlemmer manglede noget af denne fuldstændige Kundskab. Hvad disse Sætninger angaaer, kan det vel ikke nægtes, at, om endog en Embedsmands Beskedenhed ikke tillater ham om sig selv at troe, han indtil Fuldkommenhed besidder alle de Egenskaber, som nødvendigvis udfordres til hans Embeds Bestyrelse, det dog maa saare hans Selvfølelse at see sig fremdraget for Publikum, som den, der kunde trænge til mere Kundskab, for at beklæde den ham betroede Post.

Da imidlertid tiltalte Hans Chrystie ikke har beskyldt den forhenværende Commissariats-Commissions Medlemmer for Uredelighed enten i Deres offentlige eller private Liv, ei heller for noen directe Overtrædelse af deres Plicter, men allene tillagt dem Mangel af den fuldkomneste Kundskap i et visst enkelt Embedssag, uten at fraskrive dem Duelighed i andre Fag, og saadan Mangel vil endog kunde tænkes at være uberegnelig, saa kunde de af Tiltalte og under nærværende Sag paatalte Udladelser ikke ansees for ærekrenkende, og altsaa ikke, ifølge § 100 i Grundloven, blive strafbare. Uagtet saaledes Tiltalte vil blive at frifinde, kan han dog ikke undgaae at erstatte Sagens Omkostninger, og udrede et billig Salarium til den beskikkede Actor, Toldprocureur Tranekjær, foruden hva Procurator Lunde forhen er tilkjendt, efterdi han selv, ved sin uforsigtge Skrivemaade, har foranledighet Actionen, ligesom det er en Selvfølge, at de brukte udtryk bør mortificeres. Contrasøgsmaalet vil derimod, efter disse Omstændighede, bortfalde. Forsaavidt Sagen er anlagt af Justitien, bevidnes at ingen Forsømmelse er begaaet, hvorhos Statskassens Ret vil blive at forbeholde, med hensyn til, at Tiltalte for endeel har forsømt at bruge stemplet Papir.

Thi kjendes herved for Ret:
De af Tiltalte, Hans Chrystie, i Christiania Intelligentsseddel No. 74 for Aaret 1814, udi sit Avertissement, underskrevet: ”Indsendt den 19de August 1814”, om den daværende Commissariats-Commission brugte Udtryk skulle døde og magtesløse være, og ikke komme nogen af bemeldte Commissions Medlemmer til Fornærmelse og Skade paa Ære, gode Navn og Rygte, eller i nogensomhelst henseende. Iøvrigt bør Tiltalte for Justitiens Tiltale i denne Sag fri at være. Dog bør han betale alle af Actionen lovlig flydende Omkostninger, og deriblant til Actor, Toldprocureur Tranekjær, i Salarium og Erstatning for havte Udgivter, 150 Rbd, S. V., skriver et Hundrede og Halvtredsindstyve Rigsbankdaler Sølvværdie. De af den nærværende Commissariats-Commissions Medlemmer, som have foranlediget nærværende Action, bør for bemeldte Kjøbmand Hans Chrysties Tiltalte i denne Sag aldeles frie at være. Forsaavidt Tiltalte tildeels har forsømt at bruge stemplet Papir, reserveres Statskassens Ret.

Det Idømte udredes inden 15 Dage efter denne Doms lovlige Forkyndelse, under Udfærd efter Loven.

Da Chrystie mottok dommen, skrev han i en artikkel i Det Norske Nationalblad at flere visstnok mente at dommen burde være til begge parters tilfredshet, men selv var han ikke fornøyd:

«Med Forkyndelsen av denne Dom, og end mere ved at læse Premisserne i den, blev jeg forundret ved at see mig frifunden, og alligevel tildømt at betale Sagens Omkostninger. Enhver noksaa liden Penge-Udgivt, som forvoldes mig ved en offentlig Sag, anseer jeg for en Straf, og at paalægges denne Straf, uden at have begaaet nogen Brøde, finder jeg unaturligt, ihvorvel jeg ved at det er Justitiens gamle Sedvane. Jeg paategnede derfor Dommen, at jeg ikke var fornøiet med den, men agtede at indanke Saken til bedre Rets Nydelse ved Stiftsoverretten.»

Det skulle vise seg at han antakelig ble enda mindre fornøyd med Stiftsoverretten, som ikke bare fastholdt mortifikasjon, men også dømte ham til å betale en bot. Derimot slapp han med et lavere beløp i sakskostnader. I sin helhet lød stiftsoverrettens dom slik:

Aar 1816, den 26de August, blev i Aggershuus Stifts-Overret, udi Sagen: Hans Chrystie, contra: den forhenværende Commissariats-Commission, afsagt følgende

Dom:
Ifølge den daværende Statsraads Resolution af 27de September 1814 er ved Mosse Bything anlagt Sag imod Kjøbmands Hans Chrystie, som forfatter af et i Christiania Intelligentsseddel af 16de f. M.; No 74, indført Avertissement, underskrevet: ”indsendt 19de August 1814”, der formenes at være fornærmelig imod Medlemmerne af den nu ophævede Commissariats-Commission. Den derpaa under 8de Januar d. A. faldne Dom, ved hvilken de af Apellanten, Hans Chrystie, i det indrykkede Avertssement, imod den daværende Commissariats-Commission, brugte Udtryk ere mortificerede, men Apelleanten iøvrigt frifunden for Justititiens og Commissariats-Commissionens Medlemmers Tiltale, imod at betale Actionens Omkostninger, hvorimod Commissariats-Commissionens Medlemmer ere frikjente for Apelleantens Tiltale – har Tiltalte ved Stævning af 8de Februar 1816 ladet indanke enten til at kjendes uefterrettelig, eller deels til Stafæstelse, deels til Forandring og bedre Rets Nydelse.

Forinden denne Stævning blev anhængiggort i Retten, er Appel af fornævnte Underretsdom ogsaa erklæret af Justitien, og efter sammes Foranstaltning, og paa Grund af Tiltaltes Forlangende, tillige Defensor beskikket til Sagens Førelse ved Overretten. Tiltaltes Sagfører, Cancellieraad og Regjerings- samt Høiesterets-Advokat Morgenstjerne, der tillige er udnævnt til Tiltaltes Defensor under Sagens Appel, har paastaaet enten Bythingsdommen kjendt uefterrettelig og Sagen afviist, samt den Tiltalte, som Apellant, tillagt Kost og Tæring ved begge Retter, eller bemeldte Dom kjendt uefterrettekig, og Sagen hjemviist til ny og lovlig Paakjendelse, samt den Tiltalte tillagt Kost og Tæring fra Overretten, og Dommeren anseet med Mulct for sit urigtige Forhold, eller endelig den paaankede Dom didhen forandret, at Tiltalte aldeles frifindes for Justitiens ubeføiede Tiltale i denne Sag, og derimod tillægges Reparation for Tort og Creditspilde efter uvillige Mænds Skjøn, samt Processens Omkostninger for begge Retter.

Saa har og den beskikkede Actor, ved at tage til Gjenmæle i denne sag paa Commissariats-Commisjonens Vegne, indstillet til Rettens Bedømmelse, om Underrettens Dom og brugte Retsbehandling bør kjendes uefterrettelig, og Sagen hjemvises, eller og hvorvidt den Tiltalte bør med Straf og Omkostninger ansees. Som Grund for Sagens Afviisning i den Form, hvori den er fremkommen for Retterne, har Tiltales Sagfører anført: at Sagen uretteligen er anlagt som Justitssag, idet verken Commissariats-Commissionen er en Authoritet af den Betydenhed, eller de paaankede Udladelser af den Beskaffenhed, som den 10de § af Forordningen av 27de September 1799 forudsætter, som Betingelse for offentlig Action.

Overretten kan ei bifalde denne Grund, da, ligesom Kongen har forbeholdt sig i visse Tilfælde, justitialiteter at tiltale de ved Trykken fremførte fornærmelige Beskyldninger imod hans Kollegier, Retter eller vigtigste Embedsmænd, maa han og antages at ville selv bedømme, naar saadanne Tilfælde ere forhaanden. At nærværende Sag skal behandles som offentlig, eller Justitssag, har Statsraadet, som i den Tidspunkt handlede med kongelig Myndighet, tilkjendegivet ved den kongelige Revolution af 27de September 1814.

Det kan ei innvendes, og er ei heller af Sagførerne indvendt, at anførte Bestemmelse i Forordningen af 27de September 1799, skulde være bleven hævet bed Grundlovens 100de §; thi denne Lovs Forskrivt om Trykkefriheden kan under ingen Omstændighed have nogen Indflydelse paa de Bestemmelser i fornævnte Anledning, der enten fastsætter, hvorledes Kongen vil selv haandhæve sine Embedsmænds Værdighed, eller tvinge disse til ved Domstolene at paatale de imod dem fremførte fornærmelige Beskyldninger, eller overhovedet foreskrive Regler, som ei egentlig vedkomme Trykkefrihedens Grændser. Tiltaltes Sagfører har troet at Sagen bør hjemvises til ny og lovlig Paakjendelse, fordi Underdommeren i sin Dom udtrykkelig har erklæret, at han ingen Hensyn vilde tage til den af Tiltalte, under Sagens Gang, foranstaltede Vidneførsel. Underdommeren har nemlig erklæret, at han allerede i sin Eragtning af 20de Febr. 1815 har om denne Vidneførsel yttret sin Mening, hvilken han ei ved Stiftsoverrettens Dom af 26de Juni 1815, der tilsidesætter Eragtningen, og tillægger den ved samme afviste Vidneførelses Fremme, finder seg foranlediget til at fravige. Denne Erklæring skulde indeholde Mangel paa skyldig Agtelse imod Overrettens Dom, ligesom og saaledes ved Underretten ei skulde være paakjendt, hvorvidt Titaltes Vidneførsel har beviist noget til hans Fordeel eller ei.

Men da Underdommeren ikke maae antaes at have villet henholde sig til den i Eragtningen fremsatte Formening, at Forordningen af 27de Septb. 1899 ei tillader at føre Beviser for de gjorte Beskyldninger, naar disse er ubestemte og intet vist og individuelt Factum omhandle, og det saa meget mer som han i Dommen tilføier, at de i denne Sag paaklagede Udtryk ere af den Beskaffenhed, at de neppe kunder være Gjenstand for juridisk Beviis, saa skjønnes ei rettere, end at Underdommeren har paakjendt Vidneførelsens Indflydelse paa Sagen, og at den gjorte Paastand ei kan tages i noen Betragning. Endelig har Justitiens Sagfører, Overauditør Hielm, præliminariter indstillet, om den afsagte Dom og Retsbehandling bør kjendes uefterrettelig, og Sagen hjemvises paa Grund af, at der ei ved Underretten har været tiltalte anordnet en Defensor til sin Sags Tarv; men naar hensees til, at Tiltalte, uden at begjere sig Forsvar beskikket, allerede i Sagens Begyndelse, den 23de Jan. 1815, har ladet møde ved en af ham antaget offentlig Sagfører, kan der ei være nogen Anledning til af saadan Aarsag at hjemvise Sagen til ny behandling, men Overretten finder sig beføiet til at paadømme Sagens Realitet. De ved Stævningen paaberaabte Udladelser i det ommeldte Avertissement, hvis Forfatter, Tiltalte, har tilstaaet at være, lyde saaledes:

”Skal vi tænke paa at forsvare vor Selvstændighed, da maa der foretages en hastig Forandring i adskillige av vore Indretninger : Den nærværende Commissariats- Commission maatte forbedres, ved at besættes med Mænd, som have Kundskab nok til at beklæde denne vigtige Post.”

At disse Utryk ere fornærmelige, kan ei omtvivles, da Forfatteren erklærer en Forbedring i Commissariats-Commissionens Personale nødvendig, og denne skulde iværksettes, ved at udnævne til dens Medlemmer Mænd, der havde den Kundskab, som Embedet utfordrede. Hans Yttring indeholder altsaa, at de nærværende Medlemmer af Commissionen ei havde den udfordrende Kundskap til deres Embeders Bestyrelse, hvilken offentlige Erklæring maatte bidrage til at nedsætte disse Embedsmænds Agtelse og berøve dem den Tillid, som var dem nødvendig i deres vigtige Kald, og som saameget beroer paa Folkets Omdømme om deres Evne til at opfylde de Pligter, der paaligge dem. At Udtrykkene ere fornærmelige bestyrkes ogsaa i den Forbindelse, hvori de staae med de øvrige Udladelser i det samme Avertissement. Hvorledes Forfatteren har betragtet Commissiariats-Commissionens Forhold, viser derhos de af ham under denne Sag førte Vidnesbyrd, ved hvilke han til Beviis, for at den omtalte Commission ei besad den fornødne Embedskunskab, har ville godtgjøre, at betydelige Uordener have foregaaet ved Armeens Forsyning paa den Tid, Forfatteren skrev sitt Avertissement. Det staar nu tilbage at undersøge, om og hvilken Straf efter vor bestaaende Lovgivning han har paadraget sig ved den Fornærmelse, som han har tilføiet Commissariats-Commissionens Medlemmer, der ved de af ham førte Vidner ingenlunde ere overbeviste om, at have manglet den fornødne Embetsduelighed. Grundloven siger i den 100de §, at Trykkefrihed skal finde Steg. Saafremt denne som almindelig fremstillede Regel skal have noen betydning, maae Udtrykket,: Trykkefrihed, forstaaes absolutt. Grundloven kunde ei angive en Regel, med hvilken Trykkefrihed i alle dens mer eller mindre – ja, allermeest indskrenkede Former, baade paa den Tid og i Fremtiden skulde kunne forenes. Bemeldte Lov har selv viist, hvorledes Friheden skulde bestaae med den Ansvarlighed, der er nødvendig til Betryggelse af saavel det Heles, som den Enkeltes Fred. Naar Grundloven saaledes har villet give en ligesaa absolut Frihed i den Meddelelse af Tanker og Meninger, der ved Trykken befordres, som den, der finder Sted i andre Medelselsesmidler, saa maae og de vilkaarlige Baand, som hidtil paalaae, ansees at være løsnede, og de Straffe, der var paabudne for Overtrædelse af den indskrænkede Frihed, som til den Tid havde bestaaet, i og for sig selv derved at være hævede; thi de Sraffe, som vare foreskrevne for Forseelse imod den Lov, der tilstædede mindre Frihed, kunde ei være passende, naar der er Spørgsmaal om Forseelse mod en tilstaaet større Frihed. Jo større Tvangen er, jo stærkere Bevæggrunde maatte og Lovgivningen i Almindelighed fremstille til at afskrække fra de givne Forbuds Overtrædelse. Skjøndt Fr. af 27de Septbr. 1799 saaledes, forsaavidt den bestemmer Straf for Trykkefrihedens Misbrug, ligesaalidt, som naar den foreskriver Indskrænkninger i Frihedens Brug, kan antages at være gjældende, viser dog bemeldte § i Grundlovens forskjellige Tilfælde, i hvilke Friheden kan misbruges, og om end de i denne Sag paaankede Udtryk ei maatte kunne henføres til de i samme § udtrykkeligen for strafværdig erklærede ærekrænkende Beskyldninger, hvis under denne Benævnelse, endog kun maatte være at forstaae dem, der gaae Ære og Lempe for nær, saa maa det alligevel være overensstemmende med den Ansvarlighed, som Grundloven byder, at fornærmelige skjøndt ei ærerørige Ord og Beskyldninger kunne med Virkning paatales. Borgeres gode Navn og Rygte kan ei paa anden Maade sikkres. Al Tvivl om Strafbarhed af saadanne Udladelser maae desuden bortfalde, naar man lægger Mærker til at Lovens 6-21-4 i Almindelighed straffer Ord, der ansees af Dommeren at være endog blot utilbørlige, saameget mere maae da deslige Udladelser medføre Straf, naar de fremføres paa en Maade, der efter Sagens Natur tilkjendegiver det fuldkomneste Overlæg, og tillige ere mer end almindelig krænkende for Paagjeldende.

Den straf, som Tiltalte efter det foranførte bliver at idømme, formenes passende at kunne bestemmes til en Mulkt af 50 Species, ligesom han og maa kjendes pligtig til at utrede alle af Actionen mod ham lovlig flydende Omkostninger. Forsaavidt Sagførelsen ved Underretten og denne Ret har været befalet, attesteres at samme har været forsvarlig, hvilket ogsaa gjælder om Sagens Behandling i første Instants.

Thi kjendes for Ret:
De af Tiltalte, Kjøbmand Hans Chrystie i Christiania Intelligentsseddel No. 74 for Aaret 1814 udi sit Avertissement, underskrevet: ”Indsendt den 19de August 1814”, om den daværende Commissariats-Commission brugte Udtryk bør døde og magtesløse at være, og ikke komme noget af bemeldte Committees Medlemmer til Fornærmelse og Skade paa gode Navn og Rygte i nogensomhelst Henseende. Til Mosse Byes Fattigkasse bøder bemeldte Hans Chrystie 50 Spdlr., hvorhos han betaler alle af Actionen lovlig flydende Omskostninger, og deriblandt til Actor ved Underretten, Troldprocureur Tranekjær i Salarium og Erstatning for havte Udgivter, 28 ½ Spd. Det Idømte utredes inden 8 Uger efter denne Doms lovlige Forkyndelse under Udfærd efter Loven.

Den nye norske Høyesterett, som kom i virksomhet sommeren 1815 skulle imidlertid vise seg grunnlovsoppgaven verdig. I denne sin første trykkefrihetssak var Høyesterett ganske kategorisk, gjennom full frifinnelse av Chrystie. Fordi Høyesterett på den tiden aldri grunnga sine avgjørelser , vet vi ikke hva dommerne bygde på, eller om det var dissenser. Dommen lød i all sin enkelhet:

Aar 1917 den 14de Mai blev i Sagen: Kjøbmand Hans Chrystie mod den forhenværende Commissariats-Commission, eller, paa dens Vegne, Oberstlieutenant Haffner, udi Høiesteret afsagt saadan

Dom:
Kjøbmand Hans Chrystie bør for Tiltale i denne Sag fri at Være.

• Forrige
• Neste