Strandsitteren artikler

Lang vei fra utedo til vannkloset

Av Ole Peder Kjeldstadli

Moss kommune har i 2019 ansvar for over 150 km med vannledninger og over 400 km med avløp- og overvannsledninger i bakken rundt om i byen. Det er kommunens ansvar at kommunens innbyggere har en tilfredsstillende vannforsyning og drifter og vedlikeholder transport- og rensesystem for avløpsvann og overvann.

Fram til rundt 1900 var utedoer, eller utedasser, fortsatt vanlige i rurale strøk. Det er ingenting i veien med utedoer. De er egentlig ganske hygieniske, i hvert fall i spredtbygde strøk. Slik var det i Moss også; utedoene var egentlig en god løsning. Det var da folk begynte å bo tettere, at det ble problematisk, forteller professor i medisin ved Universitetet i Oslo, Øyvind Larsen.

Larsen vokste selv opp i en bygård på Bislett. Med bøttedo. Den ble ansett for være litt finere enn utedoen som den litt simplere nabooppgangen hadde, forteller han. Men bøttedoene var slett ikke finere; de var noe ordentlig griseri og ikke mye av en forbedring. Se for deg dotømmerne som sjauet ned trappene med bøtter fulle av avføring. Et glatt trappetrinn, og så …

Kristiania Renholdsverk var en omfattende virksomhet som disponerte store arealer til sin vognpark.

Renovatøren var «nattmann»
Hvor ble det så av doavfallet? I bymessig bebyggelse var dotømming en oppgave for offentlig renovasjon. Dette foregikk gjerne på natten eller idlig på morgenen, slik at dette arbeidet ikke skulle forstyrre innbyggerne, og av den grunn ble den som utførte slikt arbeid kalt for «nattmann». Selve arbeidet sto ikke høyt i kurs. Nattmannen hadde gjerne avtale med en gårdbruker om deponering av avfallet, eller det ble gravd ned i bakken i store binger som sjelden ble tømt. Systemet ble etter hvert forbudt.

Fra ca 1870 ble det laget såkalt «pudrett» av doavfallet. Ordet kommer fra fransk, poudrette, og betyr lite pudder. Begrepet oppsto i Paris på slutten av 1700-tallet, og ideen var gjenvinning, et utslag av nyttefilosofi, utilitarisme. Målet var å omgjøre avfall til ressurser, samme som vår tids renovasjonsselskaper arbeider etter. Myndighetene i Paris ville samtidig gjøre dotømming til et ærbart samfunnsnyttig yrke.

Sendt til Rygge
Kristiania renholdsverk skaffet seg 42 spesialkonstruerte jernbanevogner, og gjødsel ble solgt til bøndene i Akershus og Østfold. Transporten gikk gjennom Moss og til f.eks. Rygge.

Amtmann Sibbern var en foregangsmann for omlegging til et mer moderne jordbruk i Rygge. Og jernbanens åpning i 1879 bidro til bedre avsetning og lettere transport til nye markeder.

Noe av «grunnlaget» for økte avlinger var pudretten fra hovedstaden. Ryggebøndene tok imot en masse fin, feit pudrett med den nye jernbanen. Oslo bys «overskudd» fra alle utedoene ble tømt på jernbanevogner og fraktet ut til fornøyde bønder, som spredte møkka på jordene og fikk fine avlinger av grønnsaker og poteter. Bare i første halvår i 1880 kom det 100 vogner à 60 tønner pudrett til stasjonen, forteller Magne Berggren i Rygges bygdebok III.

Streik påskyndet utviklingen
Det var sterk motstand mot å innføre vannklosetter. Streiker blant renovasjonsarbeiderne medførte luktproblemer og helserisiko. En streik sommerstid i 1899 viste at arbeiderne hadde sterke kort på hånden. Ubehaget for byens befolkning ved streiken, samt utsikten til nye, bidro sterkt til å tillate WC generelt i byen.

Allerede i 1860-årene ble det mulig å få innlagt vann i Kristiania. WC kom i utstrakt bruk i England rundt 1840, og senere på 1800-tallet fikk mange europeiske og nordamerikanske byer installert WC i husene. Rundt 1880 anså sunnhetskommisjonen at det var nødvendig å gjøre noe med doforholdene i Moss.

I 1876 startet kommisjonen et omfattende prosjekt der alle byens toaletter skulle forbedres. Målet var at offentlige og private hus skulle ha vannklosetter. Det ville imidlertid bli kostbart, nye ledningssystemer var nødvendig da ledningsnettet ikke var dimensjonert for økt vannmengde fra WC. Anbefalinger og praksis fra England tilsa at WC skulle installeres atskilt fra boarealet og at ledningene skulle føres på utsiden av husene. Det kalde klimaet i Norge ville gjøre det umulig med ledninger utenpå husene. Toalettavfallet fra WC ville måtte føres ut gjennom ledninger til elver eller i havnebassenget med ytterligere forurensning som resultat.

Marianne Årvik skriver i sin masteroppgave at saken fikk mye oppmerksomhet, og alle innbyggerne ble pålagt å bidra i arbeidet med å få orden på byens toaletter. I juli 1876 vedtok sunnhetskommisjonen at det skulle bygges offentlige pissoarer i byen. Stadslege Stabell var pådriver både for det nye kloakksystemet som var under utbygging, og for vannklosettprosjektet. Hovedpoenget var å lede menneskelig avfall fra byens overflate og ned i kloakken. Slik skulle sykdom forebygges.

Utedassen i hagen til Borgengården i Møllebyen var et kulturminne som byen burde tatt vare på. Den ble revet sommeren 2019. Svein Åge Lauritzen (bildet) har skrevet om dassen i boka «Moss som den er - og var». (Foto: Per Vorum)

Få hadde råd
Omlegging av innbyggernes utedoer til vannklosett skulle gi en helsemessig gevinst, men en slik omlegging kostet penger. Det var få som hadde råd til å installere et moderne toalett. Axel Holst, som var hygiene- og bakteriologiprofessor i Kristiania på slutten av 1800-tallet, mente at de som hadde lite penger heller ikke burde investere i den nye teknologien. Ifølge ham ble det ikke nødvendigvis sunnere forhold da vannklosetter ble bygd av billige materialer til de fattige.

Tvert imot resulterte dette i dårlige toalett som ga grobunn for sykdom. Dette hang sammen med at de fattige var dårligere på å vedlikeholde og vaske toalettene sine. Slik Holst så det, egnet derfor vannklosett seg best for de øvre samfunnsklasser. Det var andre som mente at heller ikke de øvre samfunnsklassene skulle ha moderne vannklosett. Motstanderne hevdet systemet var for kostbart, og at verdifull gjødsel ville gå tapt.

Det var trolig også de som bekymret seg for at Mossesundet skulle bli forurenset av kloakken som ble ledet ut der. Tilhengerne av vannklosett mente på sin side at tømmingen av bøttedoene rett som det var førte til at det skvalpet over, og at det lagde langt mer uhygieniske forhold. De mente også at de ikke var gunstig å bruke avfallet som gjødsel fordi det utgjorde en smittekanal for tarmbakterier og andre uhumskheter. På slutten av 1870-tallet var det ikke mange som hadde vannklosett i Moss. Sunnhetskommisjonen valgte derfor to metoder for å få innbyggerne til å forstå de hygieniske fordelene ved det.

Offentlige pissoarer
For det første bygde de pissoarer, og fikk slik statuert et eksempel på hvordan et moderne toalett kunne se ut og fungere. I de offentlige pissoarene kunne innbyggerne observere at avfallet ble raskt fjernet og at det ikke ble liggende som grobunn for sykdom. For det andre skjerpet kommisjonen oppmerksomheten rundt de paragrafene som Moss stadslege og helseråd fastsatte. Han uttalte seg om vannklosetter på et senere tidspunkt på 1800-tallet enn her beskrevet, men sitatet passer likevel i denne sammenhengen. Der det ikke var planlagt å bygge moderne toalett, måtte innbyggerne, i tråd med de lokale forskriftene, være ekstra påpasselige med utedoens plassering. Alle utedoer som for eksempel stod for nærme soveværelser og spiskammers, måtte flyttes. Det hastet særlig med å fjerne utedoer som var plassert inntil kjellere som var bebodd.

Ingen særbehandling
Ingen fikk særbehandling i denne saken, verken privatpersoner eller offentlige institusjoner. Både Metodistkirken og Bedehuset måtte flytte utedoen fordi den stod feil plassert på kirkens tomt. Ordfører Heiberg ble også bedt om å se nærmere på dofasilitetene hos seg, da det rant stinkende ansamlinger fra huset hans og ut i gaten.

Jernbanen fikk beskjed om å legge ned et toalett som var såpass urenslig og stinket så intenst at kommisjonen mente det var helseskadelig å bruke det.

Videre gikk kommisjonen eksplisitt ut mot alle offentlige utsalgsplasser som ifølge § 16 måtte regulere toalettfasilitetene sine. Slike utsalgsplasser var for eksempel vertshus og puber. De måtte også ta ansvar og bidra i arbeidet med å gjøre byen sunnere. Dette viser at kommisjonen i de aller fleste tilfellene unngikk å gjøre unntak i arbeidet med å fremme sunnhet.

Hele befolkningen, uansett status, måtte bidra like mye for at livskvaliteten skulle øke. Det var likevel en bydel der kommisjonen stilte krav til at innbyggerne måtte gjøre en ekstra innsats for å bidra i det hygieniske arbeidet. Ved Jernverket fikk samtlige hus på nytt et eksemplar av sunnhetsforskriftene. I tillegg fikk de en sterk oppfordring til å ta grep for å organisere alle utedoer og binger etter lovverket.

Spesielt ille på Jernverket
Som det har blitt slått fast tidligere, var området rundt Jernverket et av de fattigste stedene i Moss. Utedoene i denne bydelen avga trolig mye stank fordi de ble sjeldent tømt. Dette har skapt bekymringer hos sunnhetskommisjonen, og derfor ble det satt ekstra strenge krav til innbyggerne der. Alle ved Jernverket måtte heretter bidra i større grad enn før til å bygge forskriftsmessige utedoer, og holde avløpsrenner og rennesteiner fri for stank. Erfaring viste at Jernverkets innbyggere ble oftere syke enn andre. Kommisjonen tok altså initiativ til å gå direkte inn i det strøket av byen som slet mest med sykdom. Dette var første gang oppmerksomheten ble rettet mot en spesiell bydel for å gi disse innbyggerne et løft i levestandarden og bedre livskvaliteten.

Omfattende vedtekter
Saker fra 1906 viser at flere av byens innbyggere, spesielt de rike, hadde installert vannklosett. Og kommunens arbeid med å bedre byens hygieniske forhold fortsatte utover 1900-tallet.

Fortsatt betydde utedoen mye for folk flest. I 1908 ble Skarmyra kjøpt for 52.000 kr. av kommunen for å legge området ut som boligområde. Innen 1920 var hele bydelen ferdig utbygd, med vinkelrett gatenett. Tomtene varierte fra 0,4 til 0,9 kvadratmeter, som skulle være plass nok til hus, uthus med do og noen epletrær.

Kilder:
Masteroppgave av Marianne Årvik: Sunnhetskommisjonen i Moss1860−1883, 1905−1906.
Kristiania/Oslo og Oslofjorden – glimt fra en spennende avløpshistorie*Av Haakon Thaulow, Moss kommunes hjemmesider, OBOS-bladet nr 6 2018, Rygges bygdebok III, Strandsitteren nr 6 2015,

• Forrige
• Neste