Strandsitteren artikler

De første avisene i Moss

DE FØRSTE AVISENE I MOSS
Av Kjell Henriksen

Byens første avis, Brevduen fra Moss, startet sine utgivelser i 1833. Utgiver var A. W. Hartmann, en dansk boktrykker med en liten, spinkel skikkelse, "pilende ilsomt avsted gjennem gatene naar han stundom viste sig ute". Men etter få år fikk Brevduen konkurranse
— Christian Fredrik Dircks, som da kom fra Niels Wulfsbergs bok- trykkeri i Christiania — startet tirsdag den 2. juli 1839 avisen Tilskueren med undertittelen "En Tidende for Moss og Omegn".

Fra begynnelsen utkom avisen to ganger ukentlig — tirsdag og løverdag (lørdag). Abonnements- prisen var tre specidaler (12 kr.) årlig. Avertissementer betaltes med to skilling (6,66 øre) pr. linje med små bokstaver, eller tre skil- ling (10 øre) med større sats eller latinske bokstaver (gotisk var stan- dard skrift den gang).

Tilskueren overtok ganske raskt Brevduens plass i mossianernes hjerter. Allerede i 1843 gikk sist- nevnte avis inn, og Tilskueren kom til å råde grunnen alene i småbyen Moss gjennom mange år.

Christian Fredrik Dircks hadde altså slektninger i Moss. Byens eidsvollsmann, Gregers Winther Wulfsberg, tidligere byfoged og i Tilskuerens startår amtmann i Smaalenene, var hans kjødelige morbror. Det samme var jo da nevnte Niels Wulfsberg (1775- 1852), utdannet som teolog, men han fungerte mest som boktrykker og avisutgiver. Han sto bak avisen Tiden (et offentligt Blad af blandet Indhold), som i 1814 virket som Christian Frederiks talerør overfor det norske folk. Han grunnla avisen Morgenbladet i 1819. Niels Wulfsberg klarte forøvrig det kunststykket å holde seg inne med de vekslende myndighetene i 1814 og ble fra 1815 privatlærer for Carl Johans sønn, kronprins Oscar (senere konge, den første av dette navn) i Stockholm.

C. Fr. Dircks kom altså fra onkel Niels sitt boktrykkeri i hovedstaden til Moss, og der skulle han tilbringe resten av sitt liv. I 1874 overdro han avisen til boktrykker Johan S. Andresen.

I avisens første utgave hadde Dircks en lengre artikkel om Stor- tingets samling, og som en slags programerklæring uttalte han at Tilskueren "vil efter det Anførte ikke undlade at sige ogsaa sin Mening om det nu forsamlede Storthing". Dekning av lokale hendelser var etter tidens skikk nokså enkel – utgiveren viste til at Søbadindretningen (Kurbadet) had- de flere besøkende enn året før, samt at Smaalehnenes Amtsfor- mandskab (fylkestinget) møtte på rådhuset i Moss under ledelse av onkel – amtmann Wulfsberg.
Og — bortsett fra annonsene — dett var dett!

Brevduen fra Moss, byens første avis, hadde en fugl i tittelen som ifølge konkurrenten Moss Tilskuer lignet mer på en høne enn en due. Døgnfluen utkom med sitt første og siste nummer i desember 1874.

Men tilbake til kampen om hegemoniet i byens avisverden. Spørsmålet var nå om denne Brev- duen egentlig hadde en fremtid i vår lille by etter Tilskuerens ankomst. Og det tok ikke lang tid før sistnevnte avis åpnet sine spal- ter for lesere som hevdet at det hadde Brevduen slett ikke!

"Brevduen (så begynte et inn- legg i Tilskueren) ...en Afart af Huusduen i Orienten, hvorfor ogsaa den Skik at befordre Breve ved Hjælp af Duer, især er eien- dommelig for Østerlandene..." Dette merkelige vesen, som ikke var vesentlig kjent på våre trakter "naar undtages den ene, som eies af Hr. Bogtrykker (Søren August Wilhelm) Hartmann paa Moss og som siden 1833 tvende Gange ugentlig udgaaer fra hans Tryk- kerie". Og Brevduens logo, skåret som tresnitt av en berliner, "vil give Læseren en temmelig nøiagtig Forestilling om denne Brevdue, maaske det eneste Exem- plar her i Norden af denne besyn- derlige Fugl. Foruden at den hart- mannske Brevdue i Skabning meget nærmer sig en alminnelig Høne, adskiller den sig tillige fra vore Huusduer væsentlig ved Halens Dannelse".

Fuglens føtter var nok forfros- set på en tur til Svinndal i den strenge vinter 1834-35 og derfor aldeles ubrukelige. Mangel på hensiktsmessig føde "og overhodet totalt Ubekjendtskab med dets Natur, Røgt og Pleie har givet bemeldte hartmannske Expemplar et saa affældigt, pjusket og næsten væmmelig Udseende, at man ikke kan betragte det uden Medliden- hed og uden at ønske det en snar Død".

Men Tilskueren ga seg ikke med det. Ifølge nykommeren var konkurrenten (altså Brevduen) faktisk på sin måte en av de beste aviser som fantes i den forstand at den var lite ondskapsfull. Ja, egentlig kunne man gå lenger i sin argumentasjon og isteden bruke Bibelens ord om å være enfoldige som duer. Og derfor hadde også Brevduen sin leserkrets hos fruentimmer over de seksti, hos den lojale del av den lavere bor- gerstand og i bondestanden rundt om byen!

Som man måtte forvente, tok "den stakkels Brevdue" til motmele. Visstnok var duen et fromt og saktmodig dyr, men tålmodig- heten kunne virkelig fristes over evne. For innsenderens (altså i Tilskueren) angrep røpte ikke "alene en lumpen og ondskabsfuld Tendent, men de ere ogsaa i sin Udøvelse saa tølperagtige og grove, at de ikke kunne andet end vække Enhvers Uvillie".

Og hvorfor egentlig angripe en avis som – tro mot sin natur som adresseavis – aldri hadde uttalt sin mening om noen som helst spørs- mål av viktighet?

Men selv Brevduens for- svarere måtte innrømme at Tilskueren hadde startet sin karriere i Moss på en slik måte at den måtte ønskes all mulig frem- gang. Allikevel burde den ikke krenke en medborgers rettigheter på en så simpel måte som her var skjedd.

Budskapet var imidlertid at to boktrykkerier og to aviser syntes å være altfor meget på et lite sted som Moss – det var i grunnen knapt nok rom for en! Skulle det best utstyrte trykkeriet og den bedre avis foretrekkes, kunne dette ses på som partiskhet, sa en innsender i Brevduen. Og det gikk klart frem av teksten at den beste – ja, det var nettopp Tilskueren.

Litt av sympatien for utgiver Hartmann skyldtes nok også his- torien – han fikk hjelp av flere av byens innbyggere til å etablere seg i 1833 med sitt boktrykkeri og begynte straks å utgi avisen Brevduen fra Moss. Til å begynne med redigerte prokurator Carl Siwers avisen, men av økonomis- ke hensyn overtok Hartmann selv denne funksjonen "uden at Pub- likum hverken vandt eller tabte ved dette Bytte". Trykkeriet startet på Radet, men flyttet til Bakke- gaden (Vogts gate), der også Hartmann med familie bodde.

Uansett - Brevduens tid var ute, og i 1843 ved Kristi Himmelfart- tider dro Hartmann fra byen. I mer enn 30 år deretter var som nevnt Moss Tilskuer, som avisen het fra 1843, den eneste avisen i vår lille by. Om vi da ikke regner med Badegjesten, som utkom 1838, forhåpentlig til glede for byens badegjester (som besøkte Moss Søbadindretning, eller det senere Kurbadet).

Men midtveis på 1870-tallet tok avisutgivelsene skikkelig av på dette sted. Moss Tidende, Værlen, Folkets Avis og Almue-bladet startet alle sin virksomhet i 1874 eller 1875, men samtlige gikk inn i løpet av to år. I 1876 tok så Moss Avis fatt – den eneste av nykom- merne som fortsatt eksisterer.

I tillegg til ovennevnte aviser nevnte redaktør Per Schulstad i jubileumsavisen til Moss Avis i 1970 avisen Emissæren samt skriver også at "Avisen Døgnfluen kom ut i 1874. Den bar sitt navn med rette – den sluttet straks". Og i "Avisliv og avisdød i Østfold" spekuleres i om denne betegnelsen bare er et annet navn på en av de fire andre avisene. Avisen finnes ikke på Universitetsbiblioteket.

Imidlertid har jeg kommet over et eksemplar av avisen (kanskje det eneste eksisterende?) og kan dermed fortelle at det kom kun ett num- mer av dette bladet. Det hadde form, format og annonser som en ordentlig avis, men det ser mer ut som en reklameavis for piano- forte eller da en humoristisk avis. Stryk det som ikke passer.

"Avisen" er utgitt av boktryk- ker Johan S. Andresen, som samme høst hadde overtatt Moss Tilskuer fra Dircks. I "lederen", datert 8. desember, skrives at "Eftersom Tiden nærmer sig til at første og sidste Nr. af dette Blad skal lægges under Præssen, bevæges vort Sind af underlige Følelser. Allerede forinden den første Type blev løftet, har skumle Rygter været i Omløp om, at det var vor Hensigt at slynge Viddets skarpe Pile mod de Radikale; men ligesaavist som det er, at vi ved os fri for at være begavet med Vid, ligesaa vist er det, at vi er nødt til at gjøre nogle fortvivlede Forsøg paa at være morsomme. Paa den anden Side vil der ganske vist ikke mangle paa Flauheder i vort Blad".

Alle bidrag ville bli mottatt med takk, bare de var holdt i en passe vrøvlete tone. Alle oppsatser om fornuftige saker og nyttige ting ville derfor nektes innrykk.

Og siden da første nummer også var det siste, burde ikke fremtidig redigering av bladet by på store problemer...

Kilder:
● Brevduen fra Moss.
● Tilskueren/Moss Tilskuer.
● Moss Avis.
● Døgnfluen.
● Avisliv og avisdød i Østfold.
Egne notater

• Forrige
• Neste