Strandsitteren artikler

Bare halv seier til bystatus i 1720

BARE HALV SEIER TIL BYSTATUS I 1720

av Elisabeth Vogt

Moss fikk bystatus i 1720, men det fulgte ingen privilegier med. Det sørget Fredrikstad for. Nabobyen ville ikke gi slipp på fordelene den hadde i Østfold. Det skulle ta mange år før Moss fikk de samme rettighetene som andre kjøbsteder hadde. Dessuten tok det noen år å få i gang en egen skole og egen prest i byen, slik byer rettmessig skulle ha. Men her var det Moss som trengte litt tid.

Mossingene måtte vente i hele 55 år (til 1775) før byen fikk sin egen magistrat som representerte den sivile administrasjonen. Sånn går det når Kongen skal ta hensyn til alle parter. Egen prest og egen skole fikk Moss i 1727. Men fra 1650 hadde stedet eget postkontor, selv om det lå på landet og utenfor tettstedet, på Grimsrød gård på Jeløy.

Vi tar et lite blikk på lokalsamfunnet Moss rundt 1720. La oss skru tiden tilbake:

I 1720 eier Værne Kloster grunnen i tettstedet Moss. Og Værne Kloster eies av Kongen. «Mosse by» som ligger i Fredrikstad distrikt og Det Smålenske Amt er blant de fire mest kjente lade- og tollsteder sønnenfjells i Norge. Her bor mange hundre mennesker. Blant dem er 25 kjøpmenn, vertshusholdere og høkere, og 26 håndverkere. I tillegg er det mange arbeidere og strandsittere, og deres koner og barn.

«Mosse ladested» er blitt et attraktivt sted: Det har en god beliggenhet med fossen som sitt midtpunkt, elven som ferdselsvei innover i amtet, fjorden som en enda viktigere vannvei og landeveien mellom Christiania (Oslo) og København går tvers igjennom stedet. Dessuten går det en vei ut fra byen til Tronvik, hvor det er fergemulighet til Horten. Flere foretaksomme forretningsmenn fra inn- og utland søker hit, de har sett mulighetene for god handel her.

Mosse ladested har vokst i folkemengde og velstand ved begynnelsen av 1700-tallet. Den store nordiske krigen og andre kriger rundt i Europa har økt etterspørselen etter tømmer til å bygge nye krigsskip, og Moss er blitt et godt sted å skipe ut tømmer fra. Men krigen har nok tæret på den jevne befolkningen, med krigsskatter og dyrtid og unge menn i sin beste alder som er blitt utkommandert til å bli soldater og slåss mot svenskene.

Lite sted

De fleste husene på tettstedet Moss ligger i 1720 langs vår tids Storgata og Kongens gate, Gudes gate, Henrich Gerners gate og Møllergata. Mellom Fossen og Værlesanden står den falleferdige gamle kirken, som er et anneks under Rygge kirke. Men kirken har ingen prest. Stedet har heller ikke hatt plikt til å holde egen skole, så lenge Moss ikke har privilegium som kjøbstad.

Henrich Gerners gate 6, også kalt Gudegården, er det eneste huset i den opprinnelige Moss by i 1720 som fortsatt står.

Også rundt kirken er det en anelse bymessig strøk. Her bor møllearbeidere og skipsbyggere, kanskje noen jernverksarbeidere også, selv om arbeidsplassen deres, Moss Jernværk, ligger på den andre siden av Mosseelva og dermed utenfor Moss. Området mellom dagens Kirkegata, Storgata, Gudes gate og Dronningens gate er bare en sumpete slette som det ikke er anbefalt å bygge på. Nede ved Værlen bor strandsittere i fattigslige hus. De skaffer seg mat ved å fiske og holde noen dyr, og så tjener de litt penger på saltkoking. Det finnes ingen form for offentlig fattighjelp. Tigging er forbudt i 1720, bortsett fra én dag i året: St. Grego-riusdagen 12. mars. De som ikke klarer seg ved egen hjelp er avhengig av almisser fra de rikere. Dette er til en viss grad satt i system av fattigforstanderen.

Borgerne bor i de fineste og mest bekvemme husene i den nedre delen av byen, ved Mossesun-det. Husene er bygget av tre og malt, gjerne røde med hvite detaljer, andre er gule. Men ingen har innlagt vann. Vannbrønnene er populære møtesteder. Der kan slitne husmødre og tjenestejenter ofte høre siste nytt og nye rykter mens de venter på tur for å fylle bøttene sine med vann.

Familiene i Moss er vel som i resten av landet: gjennomsnittlig føder hver kvinne seks barn, hvor-av to dør før de fyller ett år, to dør i ungdomstiden, og bare to vokser opp og blir gamle. Noen lege eller sykehus finnes ikke i Moss. Men feltskjær Joachim Rieck fra Tyskland er kommet til Moss, og han kan iallfall stelle sår. Han har erfaring som soldat.

Gode tider

Kjøpmennene har gode tider etter alle krigene rundt om i Europa: Nærmere hundre skipslaster med tømmer skipes dette året ut fra Moss. Flere borgere eier sine egne skip og handler med Eng-land og Holland. Tømmer blir fraktet ut og korn inn. Men det er slett ikke uten risiko: langs Bohuslänkysten lurer svenske kaprere som vil overta både skip og last − med sin egen konges velsignelse.

Ved Mosseelven ligger over 50 sager og mange små møller. Her har mange av innbyggerne arbeidsplassen sin. Mossesundet er en fin naturlig havn og her blir det bygget båter. I tillegg har den nye byen noen forsteder utenfor byen, som Verket, Raet og Værlesanden, med til sammen noen hundre beboere.

Borgerne i Moss må ha borgerskap i Fredrikstad. Moss har ikke dette privilegiet.

Også forretningssaker som skal ordnes i forhold til staten og Kongen må skje i Fredrikstad. Veien dit er lang og dårlig, og reisen er dyr. Sjelden eller aldri hender det at magistraten i Fredrikstad kommer til Moss for å stå til tjeneste for beboerne her.

Øvrighetspersoner i Moss er heller ikke noe glade for å måtte reise til Fredrikstad for å ordne sitt rettslige mellomværende. De får verken dekket skyss eller diett.

Dessuten må de 62 borgerne i Moss betale en fjerdepart av den krigsskatten som Fredrikstad distrikt er pålagt på grunn av krigen mot Carl XII. For to år siden var det heldigvis slutt på den krigen. Fredrikstad på sin side klager over at mossingene er sene til å betale, og Moss har heller ikke sendt noen representanter til Fredrikstad for å forhandle om denne plikten.

Byting

Litt har mossingene gjort for å ordne opp selv. I 1708 eller tidligere begynte de å arrangere et «By-ting» til regelmessige tider av året. Da kan iallfall mindre tvister avgjøres her uten at sakene må tas til Fredrikstad.

Bytinget i Moss behandler mange saker, ikke minst ærekrenkelser, som visstnok forekommer ganske ofte. Ikke sjelden er personer av «det beste selskap» innstevnet for retten for «hånlige og utilbørlige ord» mot medborgere og deres koner eller kjærester. Ofte må fornærmeren punge ut med en ganske betydelig pengesum, dels til prosessomkostninger, dels i bøter til de fattige, eller til en eller annen offentlig kasse. Andre blir innklaget fordi de ikke vil være med på arbeidet på den offentlige bryggen ved Værlen, som ble ferdig i 1716. På den annen side har noen få borgere bestemt at bryggen på Værlen skulle bygges uten å spørre om lov, og likevel forlanger de at byens befolkning skal være med på arbeidet med bryggen og betale utgiftene, noe som det er blitt mye krangel av.

Eller at noen fremmede fruentimmer har gått rundt og falbudt varene sine, slik at det oppsto munnhuggeri. Sånt må det ordnes opp i. Retten finner at slik virksomhet kan føre til dette lille stedets største ruin og ødeleggelse. Derfor blir varene konfiskert og fordelt med en del til an-giverne, en del til stedets fattige og en del til å dekke saksomkostninger. Fire skomakere er blitt dømt fordi de laget sko uten å ha borgerbrev. Det er ikke bra!

Smiger må til

I 1720 har Moss fire taxererborgere som på vegne av Kongen skal regne ut hvor mye hver enkelt borger skal betale i skatt, og for øvrig passe på alt som skjer på stedet.

Men selv om Bytinget løser noen av pro-blemene, vil mossingene også ha sitt eget byfogdembete. Når kong Frederik IV og kronprinsen besøker Moss i 1719, ber 15 borgere Kongen om å gjøre Moss til en egen kjøbstad. Men en så alvorlig sak som å få bystatus kan ikke løses over bordet. Det må en skriftlig søknad til. Kongen er enevel-dig, og det gjelder å smigre ham. Altså begynner de brevet slik:
«Stormægtigste Monark, Allernaadigste Arveherre og Konge! Vi Undertegnede på egne og samtlige Medborgeres Vegne her på Moss nedkaster os allerunder-danigst for Deres Kongelige Majestets Føtter med aller-ydmygeste Begjæring, at Deres Kongelige Majestet af Naade og Godhet for sine tro Undersaatters Fremtarv og Bedste allernaadigst vilde forunde dette lidet sted en egen Øvrighet eller Byfoged, hvilken som Magistrat paa Stedet kan haandheve os udi alle Tilfælde, ettersom vi fattige Borgere meget lider derunder at Magistraten saa langt i fra os er boende, en del med de store og utaalelige Omkostninger for os, som vi må anvende paa Magistratens reiser hid til Stedet, hvergang noget er at forrette enten udi Justissager eller Skifteforretninger,-»

Avsenderne fremfører at man ofte må la urett fortsette fordi det er dyrt og vanskelig å ta sakene til doms i Fredrikstad. Og skulle magistraten i Fredrikstad ta turen til Moss, må borgerne her betale både for reisen og oppholdet for magis-traten. Derfor vil det være enklere og billigere å ha en egen øvrighet boende i Moss.

Undertegnerne av brevet har til og med forslag til hvem som bør være byfogd i Moss. Christopher Eichorn er riktignok ikke jurist, men har studert faget og har erfaring med å behandle juridiske saker.

«Vi beder atter og venter allerunder-danigst aller naadigste Bønhøring som de der uforanderlig lever og dør.
Moss den 16de Juli A 1719.»

Undertegnet av flere av byens borgere.

Men samtlige magistratspersoner i Fredrikstad protesterer. Deres embeter måtte aldeles ikke miste krigstilskuddet og viktige oppgaver til Moss. Dessuten kan de fortelle Kongen at den foreslåtte Christopher Eichorn aldri hadde vært brukt til noen av Kongens forretninger. Han vil være til skade for både Kongen og de fattige, mener de. «Mossingene vil faktisk bli utelukket fra den herlighet som de nå nyter ved Fredrikstads allernådigste givne Privilegier», blir det påpekt i brevet fra Fredrikstad.

Ja

Svaret fra Kongen er datert 10. august 1720: Moss skal få bystatus! Kongens rådgivere innser nemlig at også Kongens tjenester ville ha fordel av at det ble opprettet et eget byfogdembete i Moss. Derfor sier den eneveldige Kongen ja til at Moss skal få sin egen byfogd, slik at Moss kan bli by. Siden Moss har så få borgere, må andre innbyggere kunne hjelpe byfogden i arbeidet.

Men for at Fredrikstad ikke skal miste alle inntektene fra Moss, får Fredrikstad fortsatt beholde retten til å utskrive borgerbrev til mossinger. Dessuten skal magistraten i Fredrikstad − sammen med byfogden i Moss − forrette arveskifter. Retten i Fredrikstad skal også være ankeinstans for dommer som er avsagt av byfogden i Moss. (Moss får egen magistrat først i 1775.)

Byfogden skal også være byskriver, men borgerskapet skal selv betale lønnen hans. Kongen følger også rådet om å gi oppgaven til Christopher Eichorn. Men byen skal fortsatt være underlagt magistraten i Fredrikstad.

Moss bys grenser ble første gang målt opp 1727. Grensen i nord og øst gikk langs Mosseelva og Vansjø inn til slepestedet ved dagens Abels gate. Videre sørover langs Kongens gate og Klostergaten til Klommesten, nordvest langs Høienhaldgata, så øst for den nåværende Stengata, langs nordre strand av Værlesanden og frem til Mossesundets bunn.

Moss i 1699, maleri av Jacob Coning

Lønnen til byfogden er ikke stor: 60 riksdaler mot at han selv skal bekoste tingstue med lys og varme og arresthus. Så selv om stillingen som byfogd innebar en viss prestisje, blir det ingen gullgruve for byfogden. Stillingen blir heller ikke til stor glede for Christopher Eichorn. Han dør som-meren etter, og etterlater seg kone og to småbarn i stor fattigdom.

Ting tar tid

Selv om Moss fikk bystatus i 1720, tok det mange år å få alle kjøbstadens fordeler.

Byens grenser ble klarlagt i 1727: grensen i nord og øst gikk langs Mosseelva og Vansjø inn til slepestedet i nærheten av dagens Abels gate. Grenselinjen fortsatte langs Kongens gate og Klostergata til Klommesten; deretter nordvest langs Høienhaldgata, så øst for den nåværende Stengata, langs nordre strand av Værlesanden, frem til Mossesundets bunn. Men i Moss i 1720 er bare en liten del av den nye byens område bebygd.

I 1723 fikk byen også sin egen prest. Riktignok skulle den residerende kapellanen fortsatt høre inn under Rygge kirke, men han ble pålagt å bo i Moss. Egen kirke har Moss hatt siden 1607. Moss fikk allmueskole i 1726. Ved kongelig reskript av 26. januar 1733 fikk Moss endelig fortollingsfrihet som andre kjøpsteder.

Konsumpsjonsskatten (statsskatt på varer som kom til byen) ble først innført i 1760.

Og som det siste punktet for at byen skal ha alle rettigheter som andre byer, får Moss egen magis-trat i 1775.

1720: Moss får bystatus
1723: Moss får egen prest
1726: Moss får allmueskole
1727: Moss får faste grenser
1733: Moss får kjøpstadsrettigheter
1760: Moss får konsumpsjonsskatt
1775: Moss får egen magistrat

Kilder:

o Richard Olsen: Fra det gamle Moss
o J.H Vogt: Glimt fra Moss gjennom 700 år
o O.P. Nyquist: Mossiana
o F.A.Z. Sandberg: Topografiske og statistiske Meddelelser om Kjøbstaden Moss i dens Fortid og Nutid.
o Sven G. Eliassen: Østfolds historie, bind 3

MOSS KOMMUNE

Tlf. 69 24 80 00
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

www.moss.kommune.no

• Forrige
• Neste