Strandsitteren artikler
1814 - Et forunderlig år
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 30. desember 2013
Et forunderlig år - Annus mirabilis i norsk historie
av Kjell Henriksen
1814 kalles ofte et av de merkeligste år i norsk historie, og det med full rett. Da året begynte, tilhørte Norge fortsatt Danmark og hadde den danske Fredrik VI som konge. Få måneder senere hadde Riksforsamlingen på Eidsvoll gjort ferdig grunnloven på rekordtid og valgt Christian Frederik til konge for et selvstendig Norge. I november var denne drømmen forlengst knust, og det første overordentlige storting valgte enstemmig den svenske kong Carl XIII (med Carl Johan som kronprins) også til vårt lands regent.
Norge ble en kasteball i stormaktenes spill under Napoleons- krigene. Den eneveldige danske- kongens storstat Danmark-Norge sto i 1807 igjen som en av få nøytrale europeiske nasjoner de andre var Sverige og Portugal. Kongen vurderte deretter at dobbeltmonarkiets beste fremtidsmuligheter lå i en allianse med den franske keiser. Men hendelsene i 1812, med Napoleons dramatiske tilbaketog fra Moskva under den strenge russiske vinteren som den viktigste begivenheten, kan sies å være begynnelsen til slutten på dobbeltmonarkiet Danmark-Norge.
Den franske kronprinsen i Sverige, Jean Baptiste Bernadotte, en av Napoleons tidligere generaler, holdt seg imidlertid til alliansen ledet av Storbritannia, og fikk der- med løfte om Norge til erstatning for tapet av Finland til Russland i 1809. Samme år – altså i 1809 – avsatte de militære den svenske kong Gustaf IV Adolf og innsatte hans barnløse onkel som Carl XIII. Men diskusjonene startet meget raskt om etterfølgeren. En av kandidatene var faktisk Fredrik VI, som imidlertid satte seg selv utenfor ved egen arroganse. Akkurat i disse få månedene lå – iallfall teoretisk mulighetene åpne for felles kongedømme i alle de tre nordiske landene.
Den nye tronfølgeren i Sverige ble Christian August (eller Carl August, som hans forsvenskede navn lød), tilhørende en sidegren til det danske kongehus. Han var kommanderende genera i det sønnenfjeldske Norge i flere år og kom nok i en lojalitetskonflikt til sin konge. Men Christian August forlot Norge primo januar 1810 for å bli kronprins i Sverige med Fred- rik Vis godkjennelse. Imidlertid hadde prinsens helse begynt å svikte, og allerede i mai samme år falt han av hesten under en troppeparade i Skåne. Kort tid etter døde han.
Først da lå veien til den svenske tronen åpen for oppkomlingen Bernadotte fra Frankrike, sakførersønnen som viste så glimrende takter som militær,og som den franske keiser i 1805 utnevnte til fyrste av Ponte Corvo. I august 1810 valgte den svenske riksdagen Bernadotte til tronfølger under navnet Carl Johan.
Dermed er scenen Fredrik VI måtte tvungent avstå Norge til Sverige i Kiel 14. januar (traktaten ble underskrevet natten til den 15. januar).
I den offisielle svenske oversettelse lyder Kielertraktatenes fjerde artikkel:
"Hans Maj:t Konungen af Dannemark aftrāder oåterkalleligen och för ewārdeliga Tider så wāl för Sig som Sine Eftertrādare til Danske Thronen och Riket,til förmon för Hans Maj:t Konungen af Swerige och Dess Eftertrādare til Swenska Thronen och Riket, alla dess rāttig- heter och anspråk på Konunga- Riket Norrige...innefattanda hela KonungaRiket Norrige med alla dess Inbyggare, Stāder, Hamnar, Fāstningar, Byar och Ōar utmed hela dette Rikes kustar, tillika med deres tilhōrigheter (Grōnland, Ferrōarne och Island hār under likwāl icke inbegripne) ...hāden- efter under full āgo och ōfwer- herrskap tilhōra Hans Maj:t Konungen af Swerige, og utgōra ett KonungaRike fōrenadt med Swerige".
Men nordmennene ønsket på det tidspunktet slett ingen union med Sverige, og landet hadde jo en udiskutabel leder i Christian Frederik, arving til den danske trone, sendt hit i 1813 av sin kongelige fetter som stattholder. Og det er klart at kun Christian Frederik kunne samle det norske folk i de kommende månedene, uan-sett hvilken agenda han nå måtte ha. Samtidig fortsatte danskekon- gen å sende korn til Norge, iallfall til de allierte stormaktene fikk kunnskap om trafikken.
Avisen Tiden, utgitt av pastor Niels Wulfsberg (hans medutgiver "den værdige Olding Cancellie- Raad B. D. Phral hensov" den 7. januar 1814. Denne Wulfsberg var forøvrig bror av byfoged i Moss, Gregers Winther Wulfsberg, den senere Eidsvollsmann), og brukt flittig av Christian Frederik for å gi det norske folk de opplysninger han ønsket, skrev tirsdag den 25. januar om "Fred, Fred i Norden!". Men utgiveren sa samtidig at om selve fredsvilkårene kunne han intet si, da "han ikke kjender dem". Intet ble sagt om Norges avståelse.
Claus Pavels, slottsprest på Akershus fra 1805 til han ble bis- kop i Bergen 1817, var en kjent og populær predikant i samtiden. Men han fikk adskillig større betydning som flittig dagbokforfatter, der vi i perioder kan følge større og mindre begivenheter så å si fra "innsiden" av historien. Som slottsprest kjente Pavels de fleste av betydning. Om ovennevnte melding i "Tiden" forteller Pavels at han "gik til Wulfsberg" for å få nærmere informasjoner om denne gledelige fred uten å få noe særlig ut av besøket. Senere fikk han dog vite at danskekongen hadde "uden Sværdslag afstaaet hele Norge til Sverrig!" Dermed ville det nok ikke ta lang tid "inden Christian den Første proclameres som Norges Konge".
Og Christian Fredrik hadde planlagt å la seg utrope til konge i kraft av sin rett som odelsbåren til Norges trone. Problemet lå i Fred- rik VI's avståelse av Norge for seg og sin ætt, og dermed kunne professor Georg Sverdrup i møte med prinsen på Eidsvoll 16. februar si at Christian Frederik ikke hadde større arverett enn hvilken som helst annen. Men Sverdrup hevdet også at han var sikker på at folket ved fritt valg ville velge prinsen til konge og at denne ville "finde det meget hæderligere at faa overrakt Harald Haarfagres og Sverres gamle krone av et frit folk". Det skal ha vært bl.a. disse argumenter i dette møtet på Eidsvoll som overbeviste prinsen. Professor Halvdan Koht skriver at "Stormandsmøtet...blev et vendepunkt i norsk historie. Den dag abdiserte kongedømmet som nasjonens suveræne ombudsmand – opgav sin stilling som bærer av rikets selvstændighet. Og i stedet blev beslutningen fattet om at appellere til folket".
Totalt møtte 21 av de viktigste "stormenn" i landet på Eidsvoll, deriblant verkseieren selv, Carsten Anker, hans bror Peter Anker, deres fetter Peder Anker på Bogstad, en annen fetter Carsten Tank fra Rød ved Fredrikshald, tidligere nevnte Sverdrup, filosof og professor Niels Treschow, leder for det Ankerske fideikommiss (arven etter Bernt Anker, Peder Ankers bror, død i 1805), agent Jacob Nielsen (forøvrig bestefar av professor Yngvar Nielsen, mannen som vel har skrevet mer om 1814 enn noen annen nordmann), syv militære, deriblant generalmajor F. G. Haxthausen og oberstene Chr. D. A. Arenfeldt og Johannes Sejersted, samt en tidligere og en daværende amtmann i Smaalenene (Østfold), kammerherre M. G. Rosenkranz og konferensråd M. O. L. Sommerhjelm.
Men før det store Eidsvolls- møtet hadde Christian Frederik vært på tur til Trondheim. Det er mulig at han planla å la seg utrope til konge allerede på det tidspunktet, men av flere årsaker stanset planene. I Trondheim fikk han Den 12. april 1814 utstedte den svenske regjering en "Kungørelse" om å "førklara alla Norrska Hamnar uti Blokerings-tilstånd" – nordmennnene ville jo ikke akseptere svenskekongen som rettmessig herre over landet overlevert en skrivelse, forfattet av byskriver Carl Valentin Falsen (bror av Christian Magnus Falsen, senere kalt "grunnlovens far"). Fal- sen i Trondheim hadde fått 60 av byens ledende borgere til å underskrive en adresse
til prinsen, der de rett nok håpet at Christian Frederik ville stille seg i spissen for et selvstendig Norge, men samtidig også gjorde det klart at de ønsket en forsamling av norske borgere til å "lægge Grundvolden til Rigets Constitution for Fremtiden".
Christian Frederik viste etter hvert nøyaktig hva han ville gjøre. I et "Aabent Brev" av 19. februar viste han til at siden nordmennene etter avståelsen av Norge til Sverige "var løst fra sin Eed til den stormægtigste høibaarne Fyrste, Frederik den Sjette", tok Christian Frederik dermed tittelen Regent med alle rettigheter og med den myndighet den tidligere kongen hadde gitt avkall på "og som Nationen vil forlene mig, for, i Farens og Trængselens Stund, at afvende Uorden ste Bestræbelse (skal) være, at vedligeholde Freden med alle de Magter, som ikke krænke det Norske Folks Rettigheter". Og så kom det viktigste:
"Af Nationens valgte oplyste Mænd skulle samles den 10de April førstkommende, i Eidsvold udi Aggershuus Amt, for at antage en Regjerings-Form, som fuldkommen og for bestandig kan betrygge Folkets Frihed, og Statens Tarv".
Prinsen sendte også ut et sirkulære til biskopene, der han oppfordret befolkningen om å "samles i Guds Templer" for å høre at Fred- rik VI hadde løst folket fra sin troskapsed ved å overdra sine rettigheter til Sveriges konge. Samtidig skulle de få vite at "Jeg (altså Christian Frederik), Norges Thrones Odelsbaarne, kaldet ved Nationens tillidsfulde Ønske, har lovet at forblive iblandt dette troe Folk, for, som dets Regent, at værne om Statens Sikkerhed, Orden og Rolighed".
Etter "en kort, men kraftfuld, Indlednings-Tale" (prinsen gir hele tiden regi på hendelsene!), skulle så folket oppfordres til å avlegge følgende høytidelig ed: "Sværge I, at hævde Norges Selvstændighed, og at vove Liv og Blod for det ælskede Fædreneland?" hvilket med opløftede Fingre besvares med: "Det sværge vi, saa sandt hjælpe os Gud og hans hellige Ord"!
Etter denne høytidelighet skulle tilstedeværende øvrighets- personer og embedsmenn, samt tolv av menighetens "agtværdigste Mænd" pluss presten underskrive et dokument om at menighetens innbyggere "have med Fædrene- landssind aflagt denne Ed". Der- etter skulle foretas valg av to menn, hvorav den ene "skal være af Bondestanden", for å møtes et sentralt sted innen amtet for å velge tre representanter til Riks- forsamlingen på Eidsvoll. Byene skulle velge en direkte representant, mens "Stiftsstæderne Christiania, Christiansand og Trondhjem udvelge tvende, og af Bergen fire".
Edsavleggelsen fant sted fre- dag 25. februar. I hovedstaden begav "Hans Høihed, Rigets Regent, sig til Hest til Kirken", omgitt av sin stab og eskortert av borgergarden og "ridende Jægere". Menigheten avla den forordnede ed, og det skal ha vært en rørende forestilling.
Også mossianerne avla i sitt "Tempel" den pålagte ed, og "efter de inderligste Bønner om Held og Velsignelse over denne store Pagt, over elskte Norge og Regent" valgte forsamlingen auditeur og byfoged Gregersv W. Wulfsberg til byens representant på Eidsvoll. Wulfsberg fikk med seg "vor fuldkomneste Tillid" og uinnskrenket fullmakt til "paa Mosse Indbyggeres Vegne" å stemme etter beste skjønn. "Ved og med Christian Frederik vil vi seire eller døe".
Blant underskriverne befant seg bl.a. flere tolltjenestemenn, sogneprest Fr. Rynning, Herman Krefting, konst. sorenskriver, apoteker Carl Finch, borgerne Andreas Chrystie, Momme Peterson,Peder Herfordt, Dav. Chrystie, Johann Gude, Christian Bergh og Magnus Tyrholm, samt Lars Semb, agent og bestyrer "af Jern Verket".
Den 10. april, første påskedag, var de så samlet folkets utvalgte. 112 representanter hadde reist både i dager og uker for å komme frem. Der var sorenskriveren i Follo, Christian Magnus Falsen, som hadde med seg utkast til ny grunnlov, utarbeidet i samarbeid med barndomskameraten, lektor J. G. Adler, og tidligere nevnte professor Sverdrup, som sammen med Falsen snart skulle bli regnet som "Selvtendighetspartiets" ledere.
Andre fremmøtte omfattet sorenskriver W. F. K. Christie fra Bergen, Riksforsamlingens faste sekretær, presten Nicolai Wergeland (far til Henrik Wergeland og Camilla Collett), som også hadde utarbeidet eget grunnlovsforslag, hans embedsbrødre Jonas Rein og Frederik Schmidt, kaptein Peter Motzfeldt, den glimrende jurist Chr. A. Diriks, jernverkseier Jacob Aall (etter samtidige beretninger prototypen på Det gode Menneske), grev Herman Wedel Jarlsberg (regnet som "Unions-partiets" leder), hans svigerfar Peder Anker, kammerherre Severin Løvenskiold, tollprokurør Christopher Omsen, "den modige, uforfærdede Mand, der ikke lod sig afholde fra at sige sin Mening", den 17 år gamle kadett (senere admiral) Thomas Konow, som skulle bli lengstlevende av Eidsvollsmennene (han døde i 1881) og mange andre. Deriblant møtte også Wulfsberg for Moss og major Valentin Sibbern fra Rygge, valgt både for Smaalenene og Akershuusiske Ridende Jægerkorps. Christian Frederik avgjorde at Sibbern møtte på vegne av sistnevnte, og dermed "mistet" Smaalenene en representant. visepresident og sekretær underskrev grunnloven den 17. mai. Da "var et verk fuldført som skulle bli grundlag for et helt nyt statsliv, en ny nasjonal utvikling for Norges folk", skrev Halvdan Koht. Og samme dato fant kongevalget sted. Peder Anker, som første representant for det distrikt som hadde første bokstav i alfabetet, fikk den tvilsomme ære å starte voteringen. Men Anker det var alt for meget usikkerhet mht. Norges stilling i forhold til omverdenen.
Men forsamlingen hadde forlengst besluttet at en konge skulle velges, og dermed var Anker bundet. Etter å ha tatt nødvendige forbehold, endte hans votum med at "jeg skulde nævne en Konge, og vælger jeg da natur- ligvis Prinds Christian Frederik". Det gjorde også de 111 andre. Og president Sverdrup holdt deretter sin berømte tale om betydningen av det forsamlingen nettopp had- de vedtatt: "Reist er altsaa inden Norges Enemærker Norges gamle Kongestol, som Adelstener og Sverrer beklædte...".
Men allerede da landets nye konge mottok valget, visste han at stormaktene kom til å lage vanskeligheter. I juni kom en britisk utsending, J. P. Morier, som til tross for positive samtaler med kongen, ikke kunne love like positive holdninger fra alliansemaktene. Og ultimo juni kom representanter samlet for de fire stormaktene Russland (generalmajor Orlow), Østerrike (baron Steigentesch), Preussen (baron Martens) og England (Aug. J. Foster) for å kreve Kielertraktaten gjennomført.
Utsendingene måtte imidlertid dra uten å komme til enighet med Christian Frederik, og den 17. juli utstedte så Carl Johan en proklamasjon til det norske folk med oppfordring om fred og vennskap med Sverige. Samtidig gikk det ut en proklamasjon til den svenske hær om å "bringe vore forvildede brødre (nordmennene!) tilbake til følelsen av deres lykke og deres plikter".
Stormaktenes gesandter, som hadde vært i Sverige, kom tilbake til Norge og overrakte et svensk ultimatum den 27. juli til Christian Frederik, som da oppholdt seg i Moss. Samme dag trengte de svenske styrkene seg inn på norsk område. Krigen var i gang. Fra "Hoved-Qvarteret i Moss" sendte så Christian Frederik ut sine kunngjørelser, der oppfordringer gikk ut til de tapre norske menn om å slåss for frihet og selvstendighet: "Frihed eller Død være vort Løsen!"
Den 6. august befant hovedkvarteret seg i Spydeberg. Etter flere trefninger mellom de svenske og norske styrker foreslo Carl Johan våpenstillstand. Og her kom det nye toner fra den svenske kronprins: For første gang sa han seg villig til å godkjenne Eidsvollgrunnloven med eventuelle endringer Stortinget måtte vedta, og som kongen kunne godta.
Det begynte å haste også for Sverige krig var kostbart, og det dreide seg også om å hindre et for stort hat mellom folkene som skulle inngå i en union. Dessuten nærmet det seg tiden for Wiener- kongressen, og i det engelske parlamentet hadde det nettopp blitt krevd at det norske spørsmålet skulle tas opp der. Og siden England ville få en nokså avgjørende stilling i Wien, rant tiden ut for Carl Johan...
Så kom dagene i Moss, som endte med den berømmelige konvensjon (se egen artikkel). Christian Frederik trakk seg ut av norsk politikk og overlot ledelsen til statsrådet. Men kongens fratredelse var et personlig offer – svenske styresmakter kunne fortsatt intet gjøre før et raskt innkalt storting hadde gjort nødvendige vedtak. Og Christian Frederiks anseelse sto ikke høyt etter august- forhandlingene – Pavels skrev at "skrækkeligere Selvbedrag er vel aldrig seet, end da han (altså Christian Frederik) tiltroede sig Kraft til at staa i Spidsen en Revo- lution som vor, og derved bedrog en hel Nation".
Det første overordentlige stor- ting åpnet den 7. oktober. Bare 20 av eidsvollsmennnene møtte, deriblant Christie, som nå fikk sin storhetstid som stortingspresident, grev Wedel, Motzfeldt og Diriks. Moss sendte denne gang Herman Krefting. Etter at de nødvendige endringer i grunnloven var vedtatt, valgte forsamlingen den 4. november enstemmig Carl XIII til norsk konge (men selve unionen fikk fem stemmer mot – de fire bergenserne og representanten fra Nordre Bergenshus, som alle møtte med bundet mandat). Og etter lang tids venting på gunstig vind i Fredriksværn, steg pussig nok Christian Frederik i land i Danmark samme dag det norske parlamentet valgte hans etterfølger.
Stortinget besluttet å sende en offisiell delegasjon med Christie som formann til den svenske kongen i anledning foreningen, og den 14. desember kunne utsendingene mottas med "stor høitidelighet" av Carl XIII i Stockholm. Norges "annus mirabilis" var over.