MOSS PRIVATBANKS VEKST OG FALL
av Oddvar Aasen

Moss Privatbank ble startet 1. mai 1897. Moss hadde fra før to sparebanker. Den første privatban-ken i byen bygget på sparekassen Samhold fra 1880-årene. Første banksjef var H. S. Henchien. Amtsfullmektig Oscar Værnø (senere bysekretær) fikk stillingen som kasserer/bokholder. Privatban-ken hadde kontorer på Øvre Torg. Huset ble bygget om i 1903/04.

I 1901 kom Ditlef Martens fra Kristiansund for å overta banksjefstillingen. Han hadde også erfaring fra en bank i Ålesund.

Kreditkassen i Moss ble opprettet 17. juni 1918. I 1924 gikk Kreditkassen inn i Privatbanken, men allerede i januar 1925 måtte Moss Privatbank stanse sine utbetalinger.

 En birkedommer Bing samlet beskrivelser om steder i Norge på 1790-tallet. Om Mossedistriktet skriver han:
Av Elisabeth Vogt

Moss er en liten kjøp- og tollstad som ligger ved en bukt av Christianiafjorden og ved en elv som kalles Vansjø-elv. På nordre side av byen er det betydelige broer over flere brusende vannfall, hvor 20 sagbruk er oppført. Etter et kort løp fra det store ferske vannet faller ut i havbukten. Elven utgjør byens grense mot nord. Byen ligger 6,3 mil fra Christiania og 7,5 mil fra Svinesund, omtrent 63 mil fra Trondhjem og 55 mil fra København.

Byen har mange gater og i alt 196 hus. Alle husene er av tre, noen ganske store og malt i vakre farger. Særlig utmerker seg bygningene til Moss Jernverk utenfor bygrensen, der er kanonsstøperi og spikerfabrikk. Verkets hovedbygning (senere Konventionsgaarden) i mur og to etasjer, og den vakre hagen på nedsiden med en lang allé er helt spesiell.

Av Paul Norberg

 

Moss Værft bygde 14 skip i perioden 1914–1918. Her fotografert en god del år senere - på 30-tallet. (Fotograf: Ukjent)

Staten Norge deltok ikke i første verdenskrig. Men krigen påvirket likevel norsk økonomi, og industribyen Moss var ikke noe unntak. Flere Mossebedrifter gjorde gode penger, men tidsperioden 1914–1918 var også preget av dyrtid og arbeidskonflikter.

MOSSEFIRKORT MED 50 000 I OPPLAG

av Kjell Henriksen

Uten å kunne tidfeste hendelsen helt, fikk artikkelforfatteren et sett av disse kortene en gang tidlig på 50-tallet. Den gangen kostet de kr 3,50. I dag finner man kortene på auksjoner og samlermesser (hvis man i det hele tatt finner dem), og prisen er adskillig høyere – opptil kr 350 er observert.

På nettsiden til Moss by- og industrimuseum fortelles at museet i mange år har hatt ønske om å utgi kortene på nytt for salg i museumsbutikken, men at det har vært uklarhet rundt rettigheter slik at dette ikke har latt seg gjøre.

Kortene ble utgitt i 1951 i et opplag på hele 50.000 sett, og tanken var naturligvis å bruke dem i markedsføring – først og fremst av industrien, men også av byen Moss.

At kortene var populære, fremgår av Moss Industriforenings 25-års jubileumsberetning, der det vises til at bedriftene og Industriforeningen selv fikk en rekke takkeskriv fra det ganske land. Og ved en varemesse i Tromsø 1952 møtte flere ungdommer fram som på grunn av kortene kjente alle foreningens medlemsbedrifter!

MOSSEKONVENTIONEN – IKKE BARE CHRISTIAN FREDERIKS VERK
av Carl Johan Thorsen

Christian Frederiks innsats i 1814 var på mange måter avgjørende for utviklingen i Norge i skjebneåret 1814. Han fortjener derfor fullt ut den oppreisning han har fått. Fra å være ansett som en sviker og svekling, i og med godkjennelsen av Mossekonventionen, til dagens meget riktige positive vurdering.

Mossekonventionen la grunnlaget for Norge som nasjon slik vi kjenner landet i dag. Men for å få til en avtale eller en konvention, må det være minst to parter som blir enige. Dette poeng ser for mange ut til å drukne i all viraken rundt Christian Frederik.

MOSSEKVINNER

MED KARRIERE I NÆRINGSLIVET PÅ 1930-TALLET

av Oddvar Aasen

I mellomkrigsårene gjorde to søstre fra Moss karriere i næringslivet. Magnhild Sofie og Aagot Christine Syvertsen hadde i mange år viktige stillinger som henholdsvis kontorsjef og hovedbokholder/kasserer i De norske Gjær- og Spritfabrikker. I praksis var Magnhild nestleder i bedriften med hovedkontor i Oslo og med fabrikker i flere byer, blant annet i Trondheim og Bergen. Hennes status var så høy at hun disponerte bil med privatsjåfør. (Idun-Norex i Moss ble fra 1961 en del av konsernet.) Å oppnå så høye stillinger i det private næringsliv var uvanlig for to kvinner på 1920- og 30-tallet. Her er historien om det.

Mossingen som ble viklet inn i USAs største kriminalsak.
Av Sven Petter Myhr Næss

Århundrets forbrytelse
I Amerika ble det raskt utropt til "Århundrets forbrytelse", en betegnelse som ble stående ut det 20. århundre. Kvelden den 1. mars 1932, ble 20 måneder gamle Charles Lindbergh junior, sønn av den verdensberømte flyveren Charles A. Lindbergh, kidnappet fra familiens hjem i landsbyen Hopewell, New Jersey.

Et mediesirkus som savnet sidestykke fulgte, mens hele nasjonen holdt pusten i påvente av nyheter om den lille gutten. Et brev med krav om løsepenger var blitt funnet etterlatt på barnerommet, og politienheter fra to stater, samt FBI, jobbet med etterforskningen – samtidig som Lindbergh og hans rådgivere forberedte seg på å forhandle med kidnapperne. Noe som skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort, ettersom det stadig meldte seg "mellommenn" som kunne snakke for kidnappernes vegne. Lindbergh gikk til og med så langt at han rådførte seg med en av tidenes mest beryktede gangstere, Al Capone.

Midt oppi dramatikken og stormen som preget den tidlige etterforskningen, befant det seg en sjømann fra Moss.

MOSSINGER PÅ OSLOTUR ANNO 1926
Et tilbakeblikk på drøye 80 år

av Unni Lien

Denne lille gruppen med mossinger har staset seg opp for en tur til hovedstaden og for et besøk på Norges varemesse. Der ble de foreviget, til glede for etter- tiden

Den unge mannen ytterst til venstre på bildet er min pappa, Hans Ragnar Henriksen. Han ble født i 1910, så han er 16 år på bildet. Og veldig stilig! Mannen med skalk til høyre for ham, er min farfar, Fridtjof Henriksen. Helt til høyre er min farmor Agnes Lagertha Henriksen. De to andre på bildet er et vennepar av Fridtjof og Agnes, Anna og Einar Magnussen, med sønnen Erling.

Møllhausen
av Karin Behn Skjævestad

For oss som har levd en stund er restaurant Møllhausen et sted som vekker gode minner. Det var mange år "byens møtested". Spesielt
lørdag formiddag var det "smekk" fullt. Der var det alltid noen vi kjente og "alle" måtte en tur innom. Vi ses på Møllhausen, sa vi alltid. Det er trist at denne restauranten nå har stengt sine dører, de siste konseptene har ikke vært vellykket.(Hva med å gå tilbake til slik det var før?)

Johan Fredrich Carl Møllhausen, grunn- leggeren av firmaet Møllhausen, ble født i Nord-Tyskland. Han kom til Moss, løste håndverksbrev og fikk norsk borgerskap 21. april 1852, 24 år gammel. Han giftet seg med en norsk dame, Anne Mathilde Christensen fra Christiania. Dette forteller John Møllhausen ved innvielsen av restaurant Møllhausen 13. mai 1957. Og han fortsetter: Her i Moss begynte min bestefar sin forretning i kjøpmann A. Olsens gård. Olsen besørget salget av bakervarene.

«MY BOSS IN MOSS» og MARSHALLHJELPEN
av Oddvar Aasen

Marshallhjelpen fra USA var et økonomisk hjelpeprogram som skulle få Europa på fote igjen etter Den andre verdenskrig. Det var oppkalt etter utenriksminister George C. Marshall som i en tale i juni 1947 sa at det var nødvendig med hjelpetiltak for å få til den økonomiske gjenreisingen i Europa. Planen var også et ledd i å demme opp for kommunismens spredning. Den kalde krigen var i full gang og Stalin kontrollerte en rekke østeuropeiske land. Og kanskje mest: planen var et ledd i amerikanernes ønske om eksport av overskuddsprodukter, for eksempel tobakk.

I tillegg trappet amerikanerne opp innsatsen for å stimulere europeerne til produktivitetsforbedringer, i første omgang primært gjennom teknisk assistanse. Det gjorde de dels gjennom arbeid direkte på bedriftsplan, dels ved å invitere representanter for så vel bedriftsledere som fagforeninger på studie-turer til USA. Fra 1951-52 ble denne tilnærmingen formalisert i Norge gjennom en omfattende produktivitetssatsing med sterk vekt på samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

3 milliarder til Norge
Marshallhjelpen startet i 1948 og i alt ble det overført verdier for 12 milliarder dollar til 17 land. Av dette fikk Norge 3 milliarder kroner.

Man kan også se Marshallhjelpen som starten på Organisasjonen for europeisk økonomisk sam-arbeid (OECD). Noen historikere ser hjelpen som et ledd i å bygge ut det nordatlantiske forsvars-samarbeidet (NATO). Av begge grunner var hjelpeprogrammet omstridt i Norge.

I 1953 fikk George C. Marshall Nobels fredspris for forslaget om planen.

I Norge fordelte støtten seg slik:
40 prosent forbruksvarer som besto av mat, men også tobakk og sigaretter

6 prosent tekstiler

20 prosent energiprodukter som mineralolje og kull

15 prosent metaller

14 prosent kapitalvarer

Navnet MOSS
Av Professor Tom Schmidt fra dept. for Navnegransking ved Instituttet for Lingvistiske og Nordiske Studier, Universitetet i Oslo.

Artikkelen bygger på et foredrag holdt i Moss Historielag 19/10-2005.

"Moss er en liten by som ingen hadde gjort meg oppmerksom på, og som jeg ikke visste annet om enn, at en liten by ved det navn ligger et sted på kartet mellom Fredrikshald og Christiania. Da jeg kom dit, fant jeg en mengde over- måte vakre og tillike gode og anselige hus, og et slikt alminnelig utseende av velstand, at jeg ble overrasket. Ved enden av byen kom vi til en så malerisk og romantisk del, at jeg steg ut og beundret den merkelige blanding av byhus, nak- ne og romantiske klipper, vann- sager, et jernverk og en liten elv, som i ville stryk styrtet nedover fjellet og drev en mengde møller."1

Dette utdraget av et reisebrev fra 1798 viser hvor sentral Mosse- elva og Mossefossen har vært i byens historie. At det er elva som har gitt byen navn, er velkjent, men hva navnet betyr, er derimot omdiskutert. Den følgende drøf- tingen bygger på Oluf Ryghs Norske Gaardnavne I. Smaa- lenenes Amt, Kristiania 1897 (heretter NG I) og Kåre Hoels Bustadnavn i Østfold V. Rygge og Moss, Oslo 2004 (heretter BØ V).

Av Arild Johnsen

Reguleringen av Verket
Som kjent er det gamle industriområdet på Cellulosen regulert til nærings- og boligformål. I forbindelse med reguleringen er det langs Mossesundet og elva satt av et område som «offentlig park». Etter det jeg har fått opplyst hos lokalkjente som har kunnskap om driften av Cellulosen, ble dette området kalt for «Tippen». Her ble tømmeret som kom med trailere tippet og lagret, før det ble tatt inn i produksjonen. Det er også opplyst at dette tidligere var et tippområde for sagflis fra sagbrukene langs Mosseelva, noe som visstnok preger bunnforholdene. Det er verken opplyst fra kommunen eller Höegh hvordan dette tidligere lagerområdet kan klargjøres til å bli et sentralt parkområde. I parkens umiddelbare nærhet er det regulert et 9 etasjes hotell og en sammenhengende blokkbebyggelse på østsiden av jernbanen. Det er nå lagt politiske føringer om at parken skal bygges ut og bli en «folkepark» for byens befolkning.

NOEN GLIMT FRA LIVET I MOSS RUNDT 1814
av Ole Peder Kjeldstadli

For to hundre år siden ble Norge trukket med Napoleonskrigene som en del av helstaten Danmark-Norge. Krigen mot Storbritannia og Sverige var i periferien av de store krigene i Europa,men fikk vidtrekkende konsekvenser. Norge fikk sin demokratiske grunnlov etter begivenheter ute i Europa, samling på Eidsvoll, valg av konge og påfølgende krig med Sverige som endte med forliket som kom til gjennom Mossekonvensjonen. Den internasjonale situasjonen på 1700-tallet var avgjørende for mye av det som skjedde på Eidsvoll i 1814. I tiden før 1814 var Europa preget av store kriger, revolusjoner og nye ideer om politisk frihet og universelle menneskerettigheter.

I denne artikkelen vil jeg komme med noen glimt om hvordan allmuen i Moss kunne oppleve hverdagene slik de kunne være de første tiårene på 1800-tallet. Allmuen er et gammeldags ord og betyr det brede lag av folket. Samfunnet var så ulikt dagens at jeg tror de fleste ville få problem med å ta inn over seg hvordan befolkningen hadde det.

Av Oddvar Aasen

Vi hadde et gjestfritt hus i Moss. Vaffeljernet og kaffekjelen fikk aldri hvile. Jeg vasset i nordlendinger i en god barne- og ungdomstid. Samtidig ante jeg behovet foreldrene mine tok tak i. Nemlig en forening der nordlendinger følte seg trygge i helgene. Foreningen ble snart en av de største i byen. Jeg var litt stolt da først pappa (Adolf), så mamma (Mary) ble tildelt foreningens ”Draugorden”, som takk for innsatsen.

NORGESMESTERSKAP PÅ SKØYTER I MOSS

av Kjell Henriksen

Det er en viss usikkerhet med hensyn til når den første organi- seringen av skøyteidretten fant sted i Moss. Vi vet det var en Moss Skøiteklub i virksomhet rundt 1870 - den forsvant antagelig ikke lenge etter - og en ny (eller gjenopprettet) klubb så dagens lys noen år senere. Og da Moss Idrætsforening (den senere Moss Fotballklubb) startet sin virksomhet i 1906 tok den bl.a. opp skøyter på sitt program. Da Idrætsforeningen gikk over til å bli en ren fotballklubb, fikk både friidrett, ski og skøyter sine egne forening- er. Moss Skøyteklubb ble da stiftet i 1928, og den eksisterer meg bekjent fortsatt, selv om aktiviteten ikke er den største.

I tidligere tider arrangerte Moss Idrætsforening skøyteløp på Nedre Vansjø, der mange tilskuere kunne møte fram. Så var det Skarmyra (Sandløkka) som en kort tid var klubbens bane, men man fant jo fort ut at den var i minste laget. Dermed anskaffet Idrætsforeningen et område på Malakoff for opparbeidelse av idrettsanlegg. Den 10. desember 1911 fant innvielsen sted.

NORGESMESTERSKAP PÅ SKØYTER I MOSS (2)

Av Kjell Henriksen

I forrige utgave av Strandsitteren gjennomgikk vi mesterskapene i 1921 og 1925, som ble arrangert på Malakoff.

Så gikk det noen år hvor Moss Skøyteklubb vokste seg større. I 1935/36 hadde klubben et godt år under sin formann Johan Johnsen. Isen lå fra medio desember 1935 til ut mars 1936. MSK hadde på det tidspunktet 160 medlemmer hvorav 110 voksne. Som de dyktige arrangører klubben hadde ord på seg å være, fikk de også i 1936 tildelt et internasjonalt stevne med deltagelse av bl a Michael Staksrud, Ivar Ballangrud, Georg Krogh og østerrikeren Max Stiepel .

Av Elisabeth Vogt og Jan Kronberg (foto)

Mens hele nedre del av Værlegata og Fjordveien er revet for å gi plass til jernbanetunnel og ny stasjon, står Nyquistgården i Høienhaldgata 1 fortsatt på plass høsten 2019. Men den skal ikke spares, selv om huset er regulert til bevaring. Det må fjernes når Bane NOR skal bygge utløpet av tunnelen og en kulvert ned mot den nye jernbanestasjonen.

Byantikvar Berit Kolden ønsker at den kjente bygården skal settes opp igjen på nabotomten ovenfor i Høienhaldgata, og være på plass igjen når Bane NOR er ferdig med å anlegge jernbanetunnelen om drøye fem år.

”ODDHEIM” – BYENS STØRSTE TREGÅRD
og historien om familien Martens
av Oddvar Aasen

Oddheim, eller Helgerødgata 44 som den offisielle adressen er, er sannsynligvis det største bolighuset i tre i Moss. Huset har en grunnflate på 240 kvadratmeter.

Det har tre etasjer med god
høyde under bjelkene. Fra kjeller til møne strekker huset seg nærmere 18 meter opp, så vindusvask er ingen enkel sak i andre og tredje etasje.

Huset var et av de første bolighusene som ble reist på det som senere ble kalt Grimsrødjordet. På gamle bilder fra bysiden mot Jeløy, ruver huset alene på de store jordene rundt Grimsrød gård. Hvorfor ble dette enorme bolighuset reist her? Tomta ble skilt ut fra Helgerød gård i 1901 til Einar Christophersen. Her bygget mannen, som lokalhistoriker M. B. Landstad benevner som arkitekt, huset. Landstad oppgir byggherren som sønn av byggmester og teglverkseier Carl Emil Christophersen på Melløs gård. I folketellingen for 1900 bor Einar Christophersen i Storgaten 29 i Moss kjøpstad, og hans tittel er teglverks- og sagbruksfullmektig.

av Arild Austad

 S. Olsens Hotel & Cafe Værlebakløkkene 44 , nå Haveveien 4

Syver Olsen bor her i år 1900 og er hotellvert. Han er født i 1833 i Våler. Det er mye omtale av hotellet i mosseaviser i perioden 1895 – 1913. Syver Olsen selger hotellet i 1916. I Moss Aftenblad kan vi i 1920  lese at hotelldriften er avviklet.

Av Elisabeth Vogt

Min bestefar Bjørn Kristensen døde 8 år før jeg ble født, derfor husker jeg ham altså ikke. Men min mor for- talte jo litt. Det er ikke rart at Arne Magnussen og Bjørn Kristensen hadde en viss omgang og respekterte hverandre. Magnussen beundret Bjørnstjerne Bjørnson enormt, han holdt ingen foredrag og skrev ingen artikler uten at Bjørnson ble nevnt. At han kunne omgås selveste nevøen til dikteren var stor stas.

Jeg har forstått det slik at morfar Bjørn var en sosial mann. Min mor fortalte at da hun som tiåring fikk sykkel til fødselsdagen sin, fikk hun ikke lov å bruke den før alle venninnene hennes i nabolaget hadde fått prøve den. Min mor vokste opp i Klostergaten med mange venner i Klommesten, der mange bodde i fattige kår. Da en venninne fikk tuberkulose, fikk min mor klar beskjed om at hun skulle gå på sykebesøk. Smitte var ikke noe tema, men at pasienten trengte besøk! Det gikk bra, mor ble ikke smittet.